Barna i Aleppo

av den 15. desember 2016

Jeg heter Ana, og er 12 år. Jeg sover ikke. Jeg klarer såvidt å puste. Brystet mitt snører seg sammen. Hjertet mitt banker i hundre kilometer i timen. Svetten pipler nedover pannen min. Håndflatene mine er klamme. Pappa, pappa, hvor er du? Alt jeg ser og kjenner er betong. Det er dørgende stille, bortsett fra noen få drypp. Jeg ligger kilt fast mellom de massive betongblokkene i ruinene. Den største, over brystet, kveler meg sakte. Hvert åndedrag, forgjeves. Støvet tørker meg ut, munnen og halsen min, som sandpapir. Bomberegnet fortsetter. Det runger i ruinene, de massive betongblokkene rister og beveger på seg, bygningsrester, stein og støv slynges rundt meg. Den øredøvende lyden gjaller i hodet. Kort stillhet. Nytt bombenedslag. Jeg er så tørr i øynene at jeg ikke engang klarer å gråte, så tett i brystet, at jeg ikke klarer å skrike. Nok en betongblokk faller ned, og det siste jeg tenker er at: Nå dør jeg, nå dør jeg, nå dør jeg. Før det blir svart.

Det drypper blod ned i bygningsmassene, de hvite betongblokkene blir rødflekkete. Knappenålsstillhet. Betongblokkene har sluttet å riste. Bombene har sluttet å falle. Ei lita og sped jente ligger mellom to betongblokker, øynene hennes er lukket, det svarte, langbølgede håret er klistret til ansiktet, halvparten av hodet er innsauset i blod.

Jeg sperrer opp øynene. Smerten skjærer igjennom hele kroppen som et prosjektil, men jeg får ikke beveget meg en millimeter. Jeg vil skrike, jeg vil gråte. Alt jeg vil er å komme meg vekk herfra. Kjære gud, hjelp meg. Hjelp meg. Hjelp meg, hjelp meg, tenker jeg, men ut kommer ikke en lyd. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ligget her, eller hvor lang tid jeg har igjen. Det er ingenting som tilsier om det er dag eller natt. Her nede er det helt mørkt.

Pusten forsvinner ut av den lille kroppen, hun blir blek, hjerteslagene saktner av og stopper opp. Hun rykker til, og blir borte. Et altfor kort liv er ubønnhørlig over. I ruinene graver en far desperat etter datteren med bare hendene, men kommer ingen vei. Oppløst i tårer gir han opp, kollapser og blir liggende i fosterstilling. Fra ham kommer det hule, maktesløse skrik, når han innser at det har gått altfor lang tid. Og at det ikke lengre er noe håp, om å finne datteren i live.

Kveld

av den 14. desember 2016

Ho røyker lange sigarettar. Smalare enn dei vanlege, med kvitt filter. Held dei fast med tynne fingrar, lener hovudet bak og blæs ut. Ser opp mot himmelen. «Murakami skriv om folk som ikkje ser opp», seier ho.  Stemmen går langsamt, stille. Auga fortsatt planta mot stjernene. «Ingen ser opp, og legg derfor ikkje merke til at det har dukka opp ein liten, grøn måne ved sidan av den vanlege.» På leppene hennar har det lagt seg ein blå kant. I mørkret er den ikkje tydeleg, men eg ser den. Nokre gongar tørkar ho dei med ein kvit serviett, før ho enno ein gong løftar opp vinglaset. «Det han kanskje ikkje veit,» fortset ho,  «Murakami altså, er at det er fleire månar der oppe. Vi berre ser dei ikkje. Drøssevis av månar sirklar rundt jorda, men dei er så små at ingen kan sjå dei.» Ho stumpar sigaretten i eit oskebeger, men gjer det ikkje skikkeleg. Røyken siv fortsatt opp. «Er ikkje det litt trist?» spør ho, og ser på meg. Eg har kvilt olbogane på bordet, men no løftar eg dei av. Lener meg bakover og ler. «Eg veit ikkje!» Ho smiler med auga peikande nedover. Løftar glaset og tar dei siste, raude dropane. «Skal vi ta enno ein runde?»

Jeg kikker ned på jorkloden om natten,

av den 14. desember 2016

brede felt av lys:
fiskebåter, skogbranner

menneskene lever om natten,
og det er noe som vokter:
stjerner og galakser

et tredje øye kikker ned,
og undrer seg over hvordan vi lever:
jorden kommer til liv,
mens vi sover

Gjest!!!! Maria Dorothea Schrattenholz!!!

av den 7. desember 2016

Kjære alle; jeg har gleden av å presentere et mini-intervju med Maria Dorothea Schrattenholz, en av våre fineste unge poeter. Om debuten Atlaspunkt har kritiker Mari Nymoen Nilsen skrevet:

 

«Nærliggende begreper som apokalypse, forurensing, undergang og mennesket versus teknologi gjør det mulig å lese denne samlingen med økokritisk perspektiv, og den fungerer også best der den gir rom for komplekse menneskelige erfaringer omkring mennesket i naturen/landskapet.»

 

Jeg har bedt Maria om å svare på tre spørsmål om skriving. Håper det er noe her dere kan bruke som inspirasjon!

 

 

 

1. kan du si litt om hvordan du begynte å skrive?

Jeg har vel alltid kjent en dragning mot det, men det var først i 2011, da jeg var 31 år, at jeg begynte å skrive for alvor. Det er mulig det var studiene innen visuell kunst som gjorde at jeg følte meg trygg nok til å uttrykke meg gjennom ord også. Jeg har alltid lest mye, men hatt litt for mye «ærefrykt» for skriving til å tørre å prøve. Skrivingen begynte med at jeg kjøpte en notatbok og bare skrev ned alt av ord og setninger jeg kom på i løpet av døgnet. Mye av det kom når jeg lå og prøvde å sove, og det var en del ganger jeg slo på lyset og skrev ned ting i halvsøvne, noe samboeren min på den tiden ikke helt forstod seg på, haha. Men det førte til at jeg etterhvert hadde en del materiale jeg begynte å sette sammen til små dikt, og så sendte jeg noen av dem til Signaler og ble antatt, og så var jeg liksom i gang. Men det tok to år med forfatterstudier (toårig Forfatterstudium i Tromsø) etter det, før jeg følte meg helt fortrolig og komfortabel med det å skrive.
2. kan du si litt om veien fra ide til bok? hvordan vet du at det er denne ideen som er best?
For min del var det en ganske lang prosess uten noen klar ide fra starten. Jeg drev og skrev på de diktene mine underveis i forfatterstudiet, og ante ikke hva det skulle bli til eller om det kom til å bli til noe helhetlig og «ferdig». Da jeg mot slutten av studiet sendte inn til forlag og fikk jobbe med redaktøren min tok prosjektet en slags form og struktur. Jeg var veldig glad for at det kunne få være science fiction, for det har jeg alltid lest mye av og drømt om å skrive, og menneskene i diktene havnet på Mars, og jeg var veldig glad for at selv om diktene spenner fra den første menneskelige opprinnelsen og inn i fremtiden, var det mulig å ha en tilnærmelig struktur i det. Det var en stund jeg følte det handlet om for mye, liksom «alt», og det var vanskelig å se for seg at trådene kunne samles. Men det kunne de, jeg trengte bare andres blikk utenfra for å få oversikt.
3. har du noen tips til oss som skriver på skriv.no? noen gode skriveråd?
Skriv ned alt du kommer på. Drit i om det ikke er bra, eller om det føles ubrukelig, eller hva man nå tenker. Bare skriv det ned. Det er alltid noen ord eller setninger eller tanker som kan brukes senere. Når jeg for alvor lærte dette med å bare klippe og lime og løse opp ting jeg trodde var ferdige dikt, fikk jeg større arbeidsrom i tekstene og ting kan falle på plass på andre måter enn man først trodde. Bruk kjipe ting i livet for alt de er verdt skrivingen. Jeg har alltid slitt med søvnforstyrrelser, nå har det en slags positiv side også fordi jeg får skrevet på en annen måte enn vanlig når hjernen er i insomnia-tilstanden, bevisstheten endres litt og det kan være bra for skrivingen. Sykdom, kjærlighetssorg, oppvekst, politikk, ja alt mulig dritt kan man bruke. Ellers vil jeg jo si at det er ytterst viktig å få tilbakemeldinger fra andre. Man drukner lett i sitt eget prosjekt og det er vanskelig å se det fullstendig klart. Selv om teksten kommer fra deg og føles personlig, prøv å ta et skritt til siden og la andre gi kritikk – ha en intensjon om at du vil teksten din det beste, du vil la flest mulig potensialer blomstre i den. Teksten er ikke deg, den er seg selv. Forfatterstudier er topp, eller bruk alle ressuser du har rundt deg, venner eller andre som kan lese, start en skrivegruppe. Hør på Pedro, han er klok. Les mye, les det du liker å lese, skriv det du liker å skrive, vil du skrive science fiction-poesi eller hva som helst så gjør du bare det. Alt er mulig. 🙂

Lem for lem

av den 6. desember 2016

trekker fra meg faller
lem for bein
hodet skuldre
kne skal jeg til mine
der den banker
heller tiltåket
stirrer stirrer
ser vindu som et speil
der de løp
beina for bare ansiktet
smørt over
glasset som et hull
der trappen gikk
nesa til jorden
og dette aldri
igjen
dette siste
dette første
fugler fly gjennom
døden på vinduet
så dypt haken faller
til fang gaper som jeg svelger
av mine og meg
og du skal vite
det er ingenting her
og jeg vil bare snakke
tomt
skal jeg plukke forbi deres
spor de steg er så lange og
de smiler så smiler så
bredt som jeg aldri
aldri mer i det minste
skal jeg love
meg aldri holde aldri
løfter løfter for tungt…

Akkurat slik

av den 3. desember 2016

Eg høyrer korleis musikken strøymer gjennom hendene
til eit menneskje lik varmt vatn, og korleis buen
vedkjem strengane, slik eit menneskje
vil røra ved eit anna

Strengane knyttar seg opp mot nervelivet,
og blir ein hjartestreng, akkurat slik
navlestrengen er vår rot til liv,
og me heng saman, eg treng deg, og du
treng meg, akkurat slik

hestane held vakt, og passar på kvarandre
ute på grasslettane, når hausten kjem,
og sola ligg litt lavare for kvar oktoberdag,
til graset ein dag veks frå himmelkvelven,
ned i hovuda og andleta, lik brennmerke
i huda, slik hestane blir merka,
som eit symbol på kven dei er

akkurat slik menneska vandrar i mørkret
for å finna vegen, ljoset, ein stad der ute,
som om livet er eit endelaust hav,
og det einaste ein treng er kart og kompass

når mørkret kjem, og det fryktinngytande
har tatt sin plass:

vent, akkurat slik

Forgjengelighet

av den 3. desember 2016

Du står midt i en åker, og lar natta være et maleri, i de kullsvarte pupillene dine. Du strikker med de grasstråene du kan finne. På et tidspunkt lurer du på hvordan du havnet der, og langt borte hører du bruset fra det gurglende havet, som puster og lever og vokter. I hendene har du et oransjefarget blad, og du lurer på hvordan det havnet der. Du lurer på hvordan Gud kunne skape noe så vakkert, når det en dag skal forlate denne verden, når det en dag skal dø, og aldri komme tilbake.

Du står midt i en åker, og lar greinene dine være tusen hender, som griper om verden og gir alle dem som trenger det en klem, noe å holde i, noe å tro på. Du har blitt deres religion, slik jeg en gang var min egen tro. Ringene symboliserer alle livene som har levd samtidig med deg, og som du har påvirket på ulikt vis. Du har et oransjefarget blad i hendene, og du løfter det så høyt du bare kan, slik at alle kan se hvor stolt du er, og du lar alle de hundrevis av bladene du en gang hadde fly av sted, og tillater stillheten å være høyere enn det du kan høre.

Du står midt i en åker, og hver gang du blunker forandres en liten bit av verden rundt deg. Du har på deg en svart kåpe, og den rekker deg rett over knærne. I hånden har du en veske, og du lurer på hva du en gang hadde i den, og du antar at den om noen timer vil være borte, og du vil lure på hvor den ble av eller om du noensinne hadde den. Himmelen henger lavt, og fremtiden råtner i øyekanten din. Du kikker opp, og ser tåken henger blant greinene i oransje, grønt og gult mens du lurer på hvordan du havnet her, eller om du noensinne kommer til å komme tilbake.

Du våkner i åkeren.

Natta er et maleri, i de kullsvarte pupillene dine.

Alt du ser er skikkelsen din, som om det aldri eksisterte.

Du ser fremdeles ikke, og lurer på hvordan du havnet her
eller om du noensinne kommer til å komme tilbake.

(Skrevet i 2012)

xfxrxgxmxnxtxr

av den 1. desember 2016

1. x kan ikke skrive dikt når x er nedfor…

2. x vet at voksne må betale for problemene sine…

3. x liker ikke tomme blikk…

4. x nekter sine spor å følge seg…

5. x er produktet av innavl — gi x blodet ditt — om ikke hele hjertet…

6. x mener ensomhet er narsissisme…

7. x foretrekker ideen om at kunst er ødeleggelse…

8. x mener selvmord er den eneste logiske konklusjon på menneskelig evolusjon…

9. x bruker hele natten på å unnskylde seg…

FORELDREPOSTEI

av den 23. november 2016

(….) og man hører historier, fra sine venner og bekjente, der noen gjerne har vært glad til for at deres foreldre omsider forlot hverandre før de tok liv av hverandre med tanntråd og knuste glass
mens andre ikke kan huske en tid med begge foreldre til stedet fordi hodene var for ung til å legge en hukommelse i d eller de tilfellene hvor man ikke merket at sine foreldre hadde et dårlig forhold til du begynte å stusse på hvorfor mor kjeftet på far for at tannkosten hennes på mystisk vis var borte eller at de ikke lenger kysset når far kom sent fra arbeid og mor stod på kjøkkenet med maten klar

-hei hei ja

lang arbeidsdag

-jaha

-mh je-

-ja, jeg har potetene klar

A, B, C! d er middag

-beklager at jeg er sen, d va bare d at –

-MIDDAG!

SETT DERE

NED

KNIV

OG GAFFEL

MELKEGLASS! NEI VANN

DRIKK

VANN

JA D BLIR FISKEPINNER I DAG OG

PÅ LØRDAG EN PIZZA PÅ DELING

GRØT KLOKKEN 12

T DU FÅR SPISE I BYEN

VI SKAL NEMLIG PÅ TEATER MED FARMOR OG BESTEFAR

KANSKJE DU BURDE AVLEGGE ET BESØK HOS DINE FORELDRE SNART VI FLYTTET TROSS ALT TIL –Å- FOR Å BO NÆRMERE DE OG D KOMMER UNGENE TIL GODE OG SELVSAGT MEG MEN DE ER FØRST OG FREMST DINE FORELDRE OG DU VET HVORDAN M ALLTID HAR SATT DEG FØRST AV DEG OG H DU ER HENNES ENESTE SØNN OG D BLIR VI MER ENN TRE GANGER I UKEN PÅMINNET OM I EN SETNING SOM ROMANTISERER DITT ARBEID OG KARRIERE SÅ SKJØNT AT JEG MÅ KIKKE PÅ TELEFONRØRET BARE FOR Å FORSIKRE MEG OM AT D IKKE VOKSER ROSER OG VIOLER UT SÅDD FRA DEN ANDRE SIDEN JA FOR DU ARBEIDER SÅ MYE OG DU SIER ALDRI NEI NEI HUFF OG HUFF DU HAR JO SÅ MYE Å GJØRE OG STAKKARS DEG FÅR DU NOEN GANG TID TIL Å SPILLE FOTBALL MED DINE KAMERATER I VETERANLAGET HAR DU EGENTLIG NOK TID TIL DEG SELV MED DEG SELV HAR DU EGENTLIG TID TIL Å DYRKE DINE EGNE INTERESSER JA FOR DU SITTER JO PÅ KONTORET FRA ÅTTE TIL FEM OG SIDEN ER D HJEM OG SÅ SKAL DU SPISE MIDDAG MED EN FAMILIE SOM VENTER PÅ DEG OG SÅ VAR D SVIPP SVOPP OPP PÅ LOFTET OG ARBEIDE VIDERE MENS JEG VASKER OPP OG TØRKER FISKESUPPE MUNNER OG FORTELLER UNGENE AT NÅ ER D PÅ TIDE Å GÅ TIL SENGS SÅ DE HOPPER FORVENTNIGNSFULLT OPP TRAPPENE TIL LOFTET HVOR DU SITTER OG DU BLIR MED DE NED OG BRØYER PÅ OG FORTELLER EN FIKTIV HISTORIE OM DE DER HVA ER D NÅ

DE DER DIPLOMATISKE SAUENE SOM LEVER I KONFLIKT MED DE ANARKISTISKE ULVENE I EN SKOG ELLER PÅ ET FJELL OG SÅ ER D GOD NATT OG SÅ VAR D OPP IGJEN OG SKRIVE LITT VIDERE PÅ –HVA-D-NÅ-ENN-ER- DU SKRIVER FORAN DEN DER SKJERMEN SOM BLENDER SÅ SKARPT I ØYNENE PÅ DEG I DEG AT JEG SYNES D ER SOM OM SKJERMEN OG LYSET HAR TRUKKET ALL LIVSKRAFT UT AV DEG HAR SUGD OPP FARGEN I HUDEN DIN DU ER BLEIK DU ER BLITT FEIT DINE ØYNE ER RØDE OG HVA

MED

MEG

JEG SKULLE HILSE FRA DIN MOR SOM NOK EN GANG MINNET PÅ AT DU ER JO HENNES ENESTE SØNN OG I MOTSETNING TIL HENNES ENESTE DATTER SÅ HAR JO IKKE DU EN NI TIL FIRE ARBEIDSDAG (HJEM=FRI) NEI HO HO DU HAR JO HELLER ET EVIGVARENDE FORHOLD TIL DET DER ARBEIDET DITT DU BLIR ALDRI FERDIG MED D ENDELØSE ARBEIDET DITT DU GÅR TIL SENGS MED ARBEIDET DITT DU HAR GIFTET DEG MED ARBEIDET DITT OG HVER DAG FØLER JEG MEG TILSIDESATT TIL FORDEL FOR DENNE FORESTILLINGEN JEG NÅ HAR OM AT ARBEIDET ER EN KVINNE OG DU ER HENNES ELSKER

punktum finale

mor og far ble skilt

far hadde en elskerinne

og det var en kvinne