.duen vil også drukne.

av den 18. november 2016

første dag jeg var alene her
så jeg en due som lå druknet i en fontene
med hele sin kropp
så ikke
hodet
lå med vingene ute
som om hun fremdeles flyr
som om hun fortsatt
drømte

Jeg fortalte henne at…

av den 10. november 2016

Vi skulle krysse det svarte havet av endeløs evighet

og kysse hverandres myke lepper i lyset av den siste døende stjerne.

Men du hadde vel ikke tid til den slags romanse, du.

Et utkast

av den 2. november 2016

 

Den tilbakevendende følelsen av at jeg
Er en puslespillbrikke i
Feil boks

De andres armer fyller ikke mine hull
Mine armer fyller ikke de andres hull

Så jeg bruker makt
Presser meg inn i brettet
Men mønsteret
Er ikke helt riktig
Det blir hulrom og utstikkere og jeg

sklir

Fire bøker//The Long Post//Pedro preiker og preiker// One of those days

av den 21. oktober 2016

 

Jeg sitter her hjemme og skriver og hører på plater hele dagen. Jeg føler meg heldig som har dette som jobb og solen skinner og kaffen smaker fortreffelig og så ble jeg sittende å tenke på FREMTIDEN, på denne nye fanen her inne, der dere kan gå inn og bidra med deres stemmer, med deres skriving og deres drømmer og ønsker.

 

Og så satt jeg her og tenkte på noen av bøkene jeg likte da jeg var ung, den gang jeg begynte å skrive på ordentlig og temkte masse på fremtiden, på hvordan jeg ville at min verden skulle se ut.

 

Og så ville jeg dele disse tankene med dere, i dag. Og samtidig spørre: Hvilke bøker har gjort utslettelig inntrykk på dere? Hvilke bøker er det som best beskriver tidene dere har vokst opp i?

 

Ok?

 

KLAR?

 

Ragnar Hovlands SVEVA OVER VATNET, er en av åttitallets store kultbøker. Denne boken kretser om tenåringer fra Sunnhordaland, om en reise til Bergen by og deres møte med den store verden; vi blir kastet ut i et humoristisk univers fullt av terrorister, kunstnere, kommunister, anarkister og beinharde kapitalister. Romanen handler om den reisen vi alle på et eller annet tidspunkt er nødt til å foreta oss; reisen fra den uskyldige ungdomstiden, og inn i en fase av livet som preges av brudd og forløsning; jenter, gutter, klønete kjærlighet, politikk, erotikk og musikk. Dette er en surrealistisk praktroman som introduserer oss for legendariske fugurer som harrytassen Waglen og ikke minst den alkoholiserte og evig bannende anarkisten som går under navnet DR. MUNK, en karakter som også går igjen i andre av Ragnar Hovlands bøker. Sa jeg forresten at den er GØYAL, frekk, uanstendig og melankolsk?

 

Mens Hovlands forteller en dag tar bussen inn til Bergen for å begi seg ut på sin kronglete dannelsesreise, finner vi Erling Haefs – hovedpersonen i Ingvar Ambjørnsens HVITE NIGGERE – i en leilighet i Spania, der han sitter og drikker og skriver en bok; et opphold som mer eller mindre har gått i stå, og derfor bestemmer han seg for å reise hjem igjen, til Oslo, til en by som ikke akkurat er overlykkelig for at unge Haefs har vendt nesa hjemover. Vi får et brutalt innblikk i Oslos underverden, en verden fullt av kriminelle, av dop, pønkere og utskudd. Det er godt mulig Ambjørnsen i dag er mest kjent for bøkene om Elling, som har vært store suksesser både i bokform og på lerretet, men på 80-tallet, da HVITE NIGGERE kom ut, var Ambjørnsen en forfatter som viet store deler av forfatterskapet sitt til å portrettere samfunnets vrangside. De utstøtte. Frikerne. De sære. Selv om Ambjørsen er såpass rå i sin storbyromantikk, får han også plass til en skjør og vill oppvekstskildring fra den fiktive byen Lillevik, i tillegg til et stort antall hylende festlige situasjoner og karakter. For å si det sånn: disse folka, folkens, er weird kids, og det er verdt å sjekke ut dette landskapet de driver og detter inn og ut av.

 

Axel Jensen ga ut IKAROS i 1957, og er i så måte en typisk representant for sin generasjons ”sinte unge menn”: en generasjon romanforfattere og romankarakterer som ikke primært er ute etter å forandre eller forbedre verden, men som derimot er dritforbanna på borgerskapets komforme hverdagsliv og hverdagsvaner. IKAROS dreier seg om en ung manns reise gjennom Saharaørkenen, på jakt etter det fantastiske i mennesket, det overnaturlige, etter drøye opplevelser som kan utvide bevisstheten og hjelpe oss å orientere oss i en uoversiktelig verden.

 

I den greske mytologien er IKAROS sønnen til Dedalus, som sammen med sønnen er sperret inne av Kong Minos av Kreta. Faren synes selvfølgelig ikke at det er særlig kjekt å være sperret inne, og derfor lager han vinger av fjær og voks, som han og sønnen kan bruke, slik at de kan fly ut av fangenskap. Men rett før de flyr, advarer faren Ikaros om ikke å fly for nærme solen, for da vil voksen som vingene delvis er laget av smelte. Nei da. Ikaros synes jo selvfølgelig at det er helt fortreffelig å fly (ville ikke DU?) og glemmer alt det faren har sagt til ham. Han flyr og flyr og plutselig kommer han for nærme solen, og vingene hans smelter og han deiser ned i havet (som senere er blitt oppkalt etter ham). Nå kan man selvfølgelig si at unge Ikaros ikke var spesielt lur, men jeg tror heller denne historien dreier seg om helt andre ting.

 

Hva da?

 

Jo.

 

For det første tror jeg den vil si noe om ungdommens kraft; om hvor mye man vil ting når man er ung, og hvor lite hensyn man tar til alt det som de voksne vil. Litt av poenget må jo være å gjøre seg sine egne erfaringer TENKER UNGDOMMEN, det hjelper ikke om mutter´n har sagt bla bla bla. Jeg vil finne det ut sjæl. For det andre er dette jo det ultimate bildet på at reiser også kan være farlige ting, at det faktisk er noe man risikerer ved å begi seg ut på en flyvetur. Man kan F.EKS dette ned.

 

Men, som BRUCE SPRINGSTEEN sier det, på sin debutplate (han var selv veldig ung og låten heter BLINDED BY THE LIGHT)

 

Mama always told me not to look into the sights of the sun

Oh, but Mama, that’s where the fun is

 

(THE FUN!)

 

Den fjerde boken er Nils Øivind Haagensens MØT MEG, MØT MEG, MØT MEG som han skrev under en interrailreise. Her er det Europa som er bakteppet for de dagboksaktige bekjennelsene; byer, torg og gater, men kanskje i enda større grad dreier dette seg om rom: togkupeer, hotelrom, restauranter, barer. Her møter vi en ytterst melankolsk og ulykkelig poet, på flukt nærmest, fra seg selv og sine ulykkelige minner om den avdøde kjærligheten. Hva han gjør? Han snakker til oss, til leseren, mens han reiser. Han snakker til oss om filmene han ser, om bøkene han leser, om jenta han ustanselig tenker på, men som ikke lenger tenker på ham. Og igjennom den stadige forflytingen – reisen i det Europeiske kontinetet – får vi også følelsen av at han aldri klarer å slippe unna det han prøver å bli kvitt: som dumdumboys sa det engang for hundre år siden; INGEN SLIPPER UNNA SEG SELV. synd, men sant, så pass på.

 

Vel, det var en lang post. Nå går jeg ut og vasker bilen.

 

Alt godt fra Pedro.

 

 

 

 

Fremtiden!!!

av den 17. oktober 2016

hei alle sammen! sjekk ut den nye fanen her inne.

 

Hva drømmer du om? Hvordan ser du for deg framtida i Hordaland? Hva er de største utfordringene og hvordan bør de løses?

Vi ønsker kreative bidrag fra deg mellom 15 og 20 år, bilde, tekst, tegning, musikk, film og tanker. Del bidraget ditt her og vær med på å skape framtida i fylket ditt!

Frem til 1. desember er framtid.skriv.no åpen for bidrag.
De tre beste bidragene vil bli kåret og premiert.

Ensomme hyl i natten

av den 11. oktober 2016

Med vinduet på gløtt ligger jeg utstrakt over en madrass i min kjæreste sin toppleilighet og lytter til jazz trompetens ensomme hyl fra byens mørke utenfor.

Hvem er det som spiller så sent?
Hvor er den solitære sjel som puster ut slike bølger i bystrøkets forlatte gater?

De liflige tonene smelter sammen med natten og legger seg varsomt over meg i det jeg lukker øynene og forsvinner inn i ett endeløst drømmeriket, lenket fast til melodien av den mystiske stemmen i undergrunnen.

Neste morgen våkner jeg opp

til at støyen fra noen hamrende bygningsarbeidere nede i bakgården

stikker meg i øret.

Musikken er død
og trompeten har forsvunnet for alltid.

Romeo romeo romeo

av den 10. oktober 2016

Romeo kast inn handkleet
romeo kast ut ordene
romeo kan du fakkin si det som det er

Jeg setter neglene inn i handflatene
som nagler er de bare små stikk
Du satte støtet inn i «oss»
som en bolt trodde folk jeg var knust
Vi satte lås på døren mellom oss
som en forvirret fugl etter kollisjon med en vindusrute
gikk du ned trappen og ut av «oss»

Romeo hent deg inn
romeo hvorfor vil du flexe styrken din
romeo kan du bare finne en annen

rå.log

av den 6. oktober 2016

dialog:

rå:monolog

han esje her men han e her

følingen av å sitte med en type som e så entustiastisk at du dør litt innvendig etter de første femten minuttene med korte oppsummeringer av kjedelige hverdagslige ting som kordan babyen sov denne uken, kor mye tid d går teh å handle fór og tilfredsstille en gift kone, alt som va bedre i Japan og kem som ringte på for å låne vaskekluter fordet vannforsyningen i laget esje den aller beste
nei selv isje i tjueseksten selv isje på 60-tallet understreker han før han sier at L.O.D egentlige isje har forandret seg de siste femti årene men vi andre som vokste opp med og eller utenom men likevel isje kunne unngå å sette våre bein inn i d stedet vet at ting har forandret seg bare de siste ti årene

asså

i disse dager har L.O.D til sammenligning fra sekstitallet faktisk styring på farsdagen
(hilsen brilliante F.G)

uansett

kordan jobben går, travelt jo hehe, jaja d e jo travelt og så kom eg til å tenke på då, sier han og stirrer ut i luften som om noe eller noen distraherte han noe eg isje får til å stemme i og med vi sitter i et dønn mørkt rom med isje så mange ting og hvertfal isje ting som beveger seg og eg sier ingenting så d vasje meg som ga strøm til de fjerne cellene som fløt over i en masse av nåkke annet (piss) eller ka som helst han ser på meg før han sukker og ler litt i sukket og eg hever øyebrynene i påvente av ka som no ska komme som liksom ska virke litt sånn overraskende utilsiktet på meg før han sier
«asså eg forstår isje d der med å skulle tipse de der utestedene det der at du får den der terminalen og liksom må taste inn et TOTALbeløp asså ka faen e d nødvendig joda hvis eg henger i sør-øst Asien så e d seff naturlig og selvfølgelig at eg tipser men du tipser faen isje de der kapitalistkjedene de der store svarte hullene som isje e  interessert i annet enn pengarpengarpengar asså då kan eg heller tipse han der tjommien min som fiSker meg litt grønt innimellom asså heller de der svarte pengene enn de der blå pengene som går rett til den blågrå regjeringen fukins kødd d der koffor e d isje noen som gjør opprør koffor e d ingen ute og demonstrerer mot d der totalbeløpet asså kem e d de tror de lurer som om eg får tips fra studentene når eg gir de nåkke råd om sånn og sånn asså eg gjør jo en troverdig og ærlig jobb hver eneste dag og d eneste eg forventer e at de takker og smiler og går stille og rolig ut av dørene mine d e jo isje sånn at den dagen eg får en  MEGAidÉ som eg velger å gi bort som et råd til en av studentene for hon e kansje søt og har hatt en hard tid og no ska eg liksom gi hon et dritbra råd om kor hon burde stikke og ka hon burde satse på og kor d fører hen asså si at eg ga hon et råd som var litt mer engasjerende og givende enn d eg ga han forrige studenten kansje bare fordet eg va litt mer inspirert på d tidspunktet fordet hon søte jenten satt der og isje han der trøtte fyren som stikker innom bare for å slippe å lese sant d e jo isje noen som prissetter meg MER fordet sant d esje sånn at hon henter en kopp kaffe teh meg uten at eg ber om d som takk for d gode rådet asså då må eg jo be om d og eg gjør jo isje d for eg ska jo virke profesjonell og flinkis i d eg gjør sant eg ska jo gjøre en god jobb og isje forvente nåkke tebake så eg bare lurer på då, ka som får de der som tapper en halvliter til hundrede spenn og gir meg terminalen eg bare lurer på då, ka de mener om d der totalbeløpet asså mener de at de har fortjent d mener de d oppriktig mener de at d e helt på sin plass eg skjønnar jo at isje de gidder å protestere på jobbmøte asså d e jo digg å tjene de små kronene og ofte så deler jo utestedene all tipsen på hele betjeningen og stikker på blåtur til Fløien og spiser sopp eller drikker seg kanakas på den ene spritflasken og

e d greit

liksom asså eg tenker med meg sjøl då at kansje eg fra no av bare ska sette en sånn der tipsskål på kontorpulten og bare se ka som skjer se om eg får nåkke reaksjon eller spørsmål.

II.brev.ped

av den 6. oktober 2016

brev.

kjære peder

jeg har ikke drept noen, her

endå

(er du fremdeles i live?)

da jeg besluttet å reise fra Bergen til København, som jo var en impulsiv avgjørelse, som jo ikke var, en del av planen (merkelig hvordan tingene vi ikke planlegger ofte føles mest frigjørende) – var det som om noen, eller noe – satt det skuddet jeg ikke har hatt armlengde til å sette selv.

men boom

jeg satt skuddet selv. jeg trengte ikke hjelp

stillheten

roen

bekymringsløs tilværelse ventet meg

som å gå inn i et rom, du vet hva som er i rommet, du kjenner til rommet så du er ikke redd men du ser ingenting for d er mørkt her – du vet du skal få synet tilbake på et tidspunkt, kanskje i løpet av ti sekunder, du vEt d ikke skal gå mer enn så og så lang tid før du får synet igjen så du er ikke

redd

du er ikke redd for å treffe gulvet, du er ikke redd for å falle

(i dette rommet, synger J.O): kommer til å ødelegge deg, sånn som det ødelagte meg

lp spiller i et hjørne

jeg ser ingenting, jeg hører bare musikken, men savner silhuetter, som kan føre meg enten bort til madrassen eller inn i klesskapet men jeg SER ingeNTING jeg kan bare høre, og føle meg fram

p, det er ikke skummelt å reise til en ny plass

du trenger ikke å være redd, sier jeg til meg selv, du trenger ikke å være redd for å være redd. for etter å ha snublet og falt i det her mørke rommet så får du stadig syn, altså du ser, ser tingenes tilstand i rommet, og du føler deg hjemme, på en måte som at noe er kjent for deg, og du vil likevel kalle det et HJEM fordi ditt virkelige hjem er så langt vekke fra dine bein og armer at du ikke vil kunne gå, løpe eller ta på det

igjen

eller

i hvert fall ikke på en stund

så du har rommet ditt. og du har mørket her. og du får synet tilbake, og du ser, mer, du ser ting du ikke kunne huske var der, selv når lyset traff vinduet med et smell og du våknet til deg selv men la ikke merke til alle tingene på engang. du husker tingene først når du famler rundt i mørket og enten trakker på, eller faller over, eller trykker tingene mot ansiktet for å få en følelse av hva deres egenskaper eller å være er

p, du er ikke i dette rommet

ikke når d mørkner, ikke engang når d lysner

og når jeg trer inn i d rommet, i mørket, så trakker jeg aldri på de tingene som minner meg om deg

men jeg trakker på ting som minner meg om

R

og A

og J

for de, lever i denne byen

og de, har tredd inn i mitt rom, selv uten å ha fysisk berørt rommet

de har ikke satt sine nysydde nike air sine sorte adirass eller sine silkemyke reebook sko inn her

de har ikke engang, pustet her

tingenes tilværelse i rommet har inkarnert deres ansikt, deres bein og hender

tingene minner meg om håret til R,

om gangen til A

om munnen til J

og inkarnasjonen er ikke bemerkelsesverdig for en fremmed. jeg kan ikke peke på den solkremen og si, at, se, der står R

eller den lampen på bare tre bein og si, der står A med sine bein

den vesken er som munnen til J

brunt skinn. like sprukken som munnen til. tre stive bein. flytende krem mot huden min.

tingene er R, A og J i mitt hode

og kanskje ikke for dette rommet

for ingen andre vil kunne kjenne tingene eller de, igjen

og det er akkurat sånn det skal være, tenker jeg

de tar plass i mitt rom sammen med meg, de bare er her, til stedet, og heldigvis er ikke tilfellet

det samme med deg

for du hører til i et rom hvor jeg for lengst har smelt døren igjen

jeg kan ikke huske hvordan det rommet ser ut

jeg kan ikke huske tingenes tilstand i rommet

det rommet er fjernt. det er bare svartsvartsvart

for du er innelåst. og jeg er fri

jeg har flere ting i samme rom

spiller ingen rolle, sier jeg, om tingene fremtrer i mørket eller fra en sol

du er ikke her

det er ingenting her jeg savner

med deg

har du

drept deg selv

i et annet rom

eller har du

mistet nøkkelen

har du bare

glemt hvordan du gikk inn en dør

eller hvor rommet befinner seg

ligger du i rommet med

strupekreft

for jeg har ikke hørt

en eneste lyd fra deg

kanskje du er

lam i fingrene

kanskje har du

mistet synet

for du har ikke

banket på

til rommet mitt

og jeg er endelig glad for d for

det er ikke plass til deg

her

flash.

av den 6. oktober 2016

du vet når du bråvåkner av en lyd du kan fornemme å huske eller i en seng du isje aner kem tilhører asså når du våknet og isje vet kor du befinner deg kem som e i rommet eller ka du gjør her

liksom du har vært helt fullstendig ute kanskje ruset kan isje engang huske d helt fjernt e minnene dine for deg spiller ingen rolle om d langtidsminnet eller korttidsminnet som sviktet tenker du du hasje så mye minner ut av nåkke lenger og ting har vært vanskelig tar du deg sjøl i å tenke etter at pappa fant seg en ny dame og de der greiene der så har du sakte men sikkert sittet igjen med nåkke som kan minne om selektiv hukommelse der du husker alle de kjipe greiene sant kordan samboeren til pappa slo i bordet når du isje oppførte deg som vanlige dødelige som hon så fint beskrev d i en setning som slevet blod og snørr ut av munnen og d va egentlig d eneste du oppfattet av den monologen som ville føre av sted men som isje klarte å forføre deg for du va for opptatt med å forestille deg kordan tennene til E ble trukket ut èn etter èn kordan øynene svulmet opp i byller og eksem mens fingrene ristet og håret falmet og knærene de sviktet mens den høyre armen (akutt) falt av

vanlige dødelige

d kan du være sjøl

hon der esje moren min de der tingene kan du fortelle deg sjøl sa eg mens tårer rant nedover mitt kinn for eg klarte isje forsvare nåkke eg klarte isje stå opp for d eg ville si og mene eg va nedtrykt undertrykt stemplet av en jernhånd som nektet min form å være reversibel så eg forble flat og klemt i stykker og på den måten kan eg jo forstå at hon mente eg va udødelig etter å ha blitt banket i stykker av trykket og siden funnet et stykke tebake til formen i hvert fall en smule i hvert fall såpass mye at mine bein kunne føre meg ut av d huset

eg kunne isje

bli den samme

eg kunne isje

snu meg tebake

så eg lukket opp døren med et smell

og løp ned de gatene som kjenner meg

forbi d huset kor d ligger en liten hund

begravet undergrunn

kor d står på et kors

«å dø ved din side

e d vakreste som kunne skje»

sjelfred i den himmelen for hunden som ble slått i bakken av han der alkisen