Time present
av Torill Blix den 20. oktober 2015
Før du leser, kikk ut av vinduet, opp, lengre opp, opp.
Jeg stopper opp midt i bakgården, og kikker opp. Himmelen er svart, fire stjerner, jeg vet der er flere, men man kan ikke alltid se dem, de ligger i universets indre, bak alt det mørke. Jeg vet også at noen kikker på meg, kanskje som jeg kikker på stjernene, og de undrer hva jeg gjør her nede, midt i bakgården, med min hvite hals blottet mot universet. Glem dem, tenker jeg, og fester blikket på slørete skyer som er så tynne at den mørke nattehimmelen skimtes gjennom. Et lys viser seg på skyene, det er lyskasterne fra det Store Huset. På øret har jeg en bølgende stemme som sier time present is time past, and time past is time future. De siste ordene hennes vekker meg, og jeg bøyer hodet tilbake, går mot inngangsdøra og tenker at universet er større enn jeg greier tenke.