Quiet words

av den 18. oktober 2013

Innholdet kan være sterkt og upassende for noen.

 

Lyden vekker meg alltid med et brak. En alarm som er fem ganger høyere enn jeg husker å ha stilt den til dirrer i vinduskarmen ved sengen min. Hodet verker. Jeg ser ingenting. Ingen tanker går gjennom hodet mitt annet enn at jeg må komme meg tilbake til søvnen. Jeg kan ikke være her. Jeg kan ikke være våken. Jeg vil ikke være våken.

Jeg hører søsteren min gå ned trappen utenfor rommet mitt, tramper i hvert trinn og det braker som torden. STOP! Hodet mitt verker! Jeg klarer ikke lyder. Jeg tar høretelefonene i ørene, men starter ikke den øverste sangen på spillelisten min. Jeg må ha det stille. De stenger ute lyd, de stenger ute alt. Alt annet enn stemmen som hvisker til meg. Som håner meg. Drar i meg og skjeller meg ut for hvert åndedrag jeg tar. Jeg er nummen. Låret mitt verker og jeg kan tydelig se hvorfor. Strekene er store og rød. De lyser opp og blender meg. Jeg får vondt. Ikke på grunn av smerten, den ble jeg vandt med for lenge siden. Jeg er motbydelig. Jeg kan ikke for å forakte meg selv for det jeg gjør. Handlinger er meningsløse. Alt jeg sier er bare drit som jeg selv tro gir mening. Jeg er gal. Alle vet det.

Jeg kommer meg opp og går på badet. Gårsdagens mascara er gnidd utover ansiktet mitt. Jeg ser trøtt ut. Sliten. Syk. Ingen overraskelse der. Jeg vasker fjeset mitt og prøver å fjerne alle rester før jeg legger på et nytt lag. Lag på lag med masker som jeg skal gjemme meg under resten av dagen. Det hjelper. Jeg ser litt friskere ut. Føler meg litt friskere. Stemmen er uenig. Jeg ser ut som en liten jente. Jeg ser ut som jeg er skjørbar og redd, noe som ikke er så langt fra fakta. Jeg legger et lag med eyeliner på. Sånn, litt bedre. Nå ser jeg ikke like syk ut. Men jeg føler meg ikke bra nok til å ta imot omverden enda, så jeg beholder ørepluggene. Stemmen fortsetter å snakke, så jeg stenger den ute med musikk. En unnslipning jeg må bruke alt for mye. En av mania sangene mine kommer på. Jeg føler meg ikke klar for det. Jeg er fortsatt nummen. Jeg er fortsatt vekke. Jeg finner noe akustisk og lar det fylle rommet i tankene mine mens jeg forsiktig drar på meg klærne. Ikke riv opp noen gamle sår nå da, sier stemmen. Jeg prøver. Jeg vrir og vender meg inn i bokser og gensere, prøver å dekke meg til. Jeg skal ikke vise hud i dag. Det er ikke en god dag for det. Det er det aldri.

Jeg skipper frokosten, en vane jeg bygget inn i 5. Klasse når jeg ble kalt for feit og stygg. Fra 6. Klasse når han først rørte meg og sa at det kanskje ikke var verdt det allikevel, jeg så ikke akkurat fantastisk ut. Fra 7. Klasse når vi skulle ha et eksperiment og jeg måtte veies foran alle i klassen. Det gikk ikke mer. Jeg skulle ikke ha det sånn mer. Så ingen frokost.

Ingen frokost.

Ingen lunsj.

Ingen middag.

Nei. Det skal det ikke være noe av. Pene jenter spiser jo ikke, er det ikke sånn? Men pene jenter kutter ikke opp huden sin heller. Så, kanskje jeg aldri får en sjanse.

Dagen går i baner. Time etter time sitter jeg og bare prøver å fokusere på fagstoffet. Vi har om omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep i dag. Blokk dag. 7 timer med dette. En dårlig dag å ha dette temaet på, men jeg sier ikke noe. Vi skal ikke snakke om sånt. Det er tabu og ingen vil vite om stakkars lille deg.
Jeg synker inn i boken, prøver å finne noe jeg kan få ut av det. Jeg skanner side etter side og finner bare feilene. Det er ikke sånn det er. De føler seg ikke sånn. Jeg følte meg ikke sånn. Dette er bare boss. Jeg sier ingenting. Hva kan jeg si? Jeg er stille. Jeg er alltid stille. Ingen trenger å vite noe. Jeg stenger det ute.

Jeg sovner i det jeg lar hode falle på puten. Enda en vane jeg har plukket opp. Jeg må sove når jeg kan. Jeg sover heller om dagen enn om natten. Drømmene jeg får kveler meg og får meg til å bli paranoid. Det takler jeg ikke. Og jeg er sliten. Så sliten. Alltid sliten.
Dagen går og jeg sitter igjen begravd i bøker og lekser. Prøver å isolere meg. Prøver å rømme fra tankene mine. Det funker dårlig. Jeg sitter og sukker frem til jeg ikke takler meg. Jeg finner noe jeg kan drikke. Jeg er tørst. Jeg er sulten. Jeg vil ha mat. Jeg finner noe lett og lite. Et eple får duge. Det hjelper. Det er noe i hvert fall.

Jeg leser igjennom bok etter bok etter bok. Alltid en ny bok for vær uke. Jeg trenger en til hylle på veggen. Jeg har allerede fylt opp fem av de. Jeg trenger flere hyller. Jeg trenger flere bøker. Bøker hjelper. Jeg forsvinner inn i andres problemer og liv, og slipper å tenke på mitt eget. Slipper å føle meg så alene og maktesløs. Jeg trenger ikke å si noe, jeg trenger bare å lytte og forstå.
Jeg ser meg i speilet. Jeg ser fortsatt trøtt ut. Fortsatt sliten og syk. Jeg tar vekk sminken og pusser tennene. Jeg finner frem den lille kurven med alle glassene med piller. En, to, tre, fire, fem. Alle flyter i håndflaten min. Jeg tar alle samtidig, noe jeg har lært med flere års trening med medisiner og piller. Jeg kler av meg og føler meg mer naken enn noen gang. Jeg er helt eksponert og jeg er så sårbar. Og det er nå, kl. 12 om kvelden at jeg lar meg selv bryte sammen for første gang i løpet av denne dagen. Bryter sammen av slitasje, depresjon og angst. Bryter fordi jeg vet at alt dette kommer til å bli repetert i morgen. Alle dager er de samme. Alle følelser er de samme. Jeg er alltid like dårlig. Jeg blir aldri frisk.

12