god natt

av den 16. november 2017

hele byen snakker og synger språk,
en gutt og ei jente kysser hverandre
god dag, selv de døde statuene har liv,
og ingenting her i sollyset står stille

når metroen gir fra seg et sukk
på vei inn i mørket og vi puster inn
oksygen fra de tomme setene
og mannen lar trompeten sulle
og lysene flimrer forbi

slik øyevippene mine gjør
hver gang jeg blunker,
og jeg blunker og blunker
mot lysene, forsvinner mer
og mer under (fly-)
kroppen, som lurer på
om man kan blunke
bort kjærlighet, slik lyset
blir borte når jeg lukker øynene
liksom å skru av en lampe,
og jeg ønsker Paris under oss
god natt

og jeg ønsker lysene, og menneskene
i leiligheter, på gatene
i ghettoen

god natt

og god natt til deg som bare har
et tynt skjerf å varme deg med i natt
som vet altfor godt hvordan det er
å sove på betongen, og kjenne
det kjølige, harde underlaget
gjennom bomullsgenseren
og jeg vet og vet ikke
hvordan hun har det, når hun ligger
skjelvende på ryggen, og stirrer opp
i alle stjernene
hun får tida til å gå med
å telle en og en,
til så mange stjerner det er mulig
å telle på en natt,
for å minske stillstanden,
som egentlig er alt annet

og jeg ønsker murveggene som hvisker i mørket
god natt

og jeg sier god natt til asfalten
som skriker bremsene
fra en gammel Ford Mondeo,
og jeg sier god natt
til de blinkende gatelampene,
og til den gatelampa
som ikke lyser mer

god natt

du går ved siden av meg, farmor

av den 26. oktober 2017

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, siden vi har om poesi i Forfatterklassen, og i det siste har studert Nils-Øivind Haagenses fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene.» Vi hadde besøk av ham i klassen i dag, og så langt har det resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen. Med andre ord var det et veldig inspirerende møte med ham, og med bøkene hans. Her kommer et lite utdrag av det jeg skrev etter timen, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

uten tittel

av den 30. september 2017

du vet det ikke nå
at klokkene skal fortsette å tikke
i dag i morgen og alle dagene etter det
i Drammen i Oslo i New York i Boston på stedene
du har vært og på stedene du kanskje aldri vil se
skal sekundviseren og minuttviseren bevege seg
akkurat slik som før
vet du det ikke nå
kan ikke se det
kan ikke forstå det
hvordan natta gjør deg blind søvnløs
er du bybildets mørke elegi, det siste nattogets sang
før det skal kjøre seg til søvn under taket
tåken; et ugudelig teppe
som dagen gjemmer seg under
og du vet ikke
hvordan varmen fra toget er liv er pust(en)
alle levende veseners tegn
og du ser det ikke
alle gatelampene som lyser
og du hører det ikke
bylydene som ebber ut
og returnerer lik vår egen pust
og du lukter det ikke
de nybakte brødene fra bakeriet på hjørnet
og kanskje vil du ikke
kanskje kan du ikke
kanskje klarer du ikke
se det føle det høre det lukte
forstå det
at du er mer og mindre ubetydelig
altfor liten i et altfor stort univers
i cellene, i molekylene, i atomene dine
er alt som du noensinne har kjent
alt du eier
alt du har
alt som skal skapes
alt som skal finnes
og når sola drar søvnen
ut av øynene om fem minutter
kan du romme alt dette
tomme rommet;
millioner av anatomier

You’ll never get to sleep

av den 10. mai 2017

Her kommer et utkast til et dikt jeg skrev ned i den fine, grønne notatboka mi for nesten en måned siden, nærmere sagt 10. mai. Av en eller annen merkelig grunn kommer de fleste ideene, utkastene eller diktene mine på engelsk nå for tiden. Skal ikke se bortifra at jeg prøver å lage en norsk versjon snart, men for nå legger jeg ut dette:

You’ll never get to sleep,
your beating heart,
this city, a breathing beast,
never sleeping, never dying,
always changing:

What once was is not anymore, down the street
there was a pizza restaurant, now a burger take-out,
the little corner cafe has turned into a shop for e-cigarettes,
this city of mine, always changing,
new parkways, new parks,
new plants, new flowers,
old houses being teared down,
the past, our common (hi)story
ripped to pieces,
always tearing down
what we love the most, the stories of the past
turns into rubble and dust, everything in these walls,
all that once was, people that lived, whole lives,
in these old wood buildings
built by weary and old work-men’s hands,
one nail and rivet at a time,
wood on wood, planks carved out,

their handprints of the past
all over

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå fra asken (vers. 4)

av den 29. april 2017

Disse arrene, som bevis
for hva jeg har gjennomlevd,
veilinjer i forskjellige retninger,
fortiden på kroppene våre
vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden,
omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige,
forsøke å bygge verden
vi ønsker på en dag, men husk dette:
Roma ble ikke bygget på én dag,
Michelangelo brukte fjorten år,
liggende på ryggen,
da han malte det uvirkelige taket
i Det sikstinske kapell, murstein på murstein
bygger vi tempelet vårt, former én vegg
etter den andre, til vi har fundamentet,
vegger som møtes, dører og vinduer,
tak på plass, en drøm
som ikke lengre bare er inne i hodet vårt,
men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre,
en forandring, en ny begynnelse,
akkurat slik vi bygger tempelet,
bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,
men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,
så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,
tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene
av sol

hele huden din.

hvis det er lys

av den 13. april 2017

Et dikt inspirert av Frode Grytten om denne mørke tida vi er inne i – hva terrorisme, krig og elendighet angår. Midt i alt dette mørket, å finne nye retninger, hvordan nære håpet om at de som gjør disse fæle tingene kan velge noe annet, håpet om at det finnes et virvlende, gult lys som skinner på oss alle.

i alt dette mørket,
la ditt virvlende, gule lys
skinne på terroristene,
selvmordsbomberne, drapsmennene,
voldtektsmennene, mishandlerne, de egoistiske
og de maktsyke, hvis det er lys
i alt dette mørket, la det skinne, vær så snill,
la det skinne, la det trøste de ukomfortable,
la ditt virvlende, gule lys
være deres fyrtårn, når
de ikke finner veien,
når de har mistet seg selv,
guide dem, led dem i riktig retning,
lær dem å elske og bli elsket,
vis dem å hvordan legge ned
våpnene, vis dem hvordan
selvmordsvestene kan tas av
og udetoneres,
la lyset ditt
lære dem alt
om samvittighet
før samvitthetsnaget
og hvis det virkelig finnes
et lys i alt dette mørket,

la ditt virvlende, gule lys
skinne
på oss alle

Som Fugl føniks vil vi gjenoppstå (vers. 2)

av den 12. april 2017

Jeg fortalte det ikke da jeg publiserte den første, uredigerte versjonen av dette diktet, men da jeg skrev dette ble jeg inspirert av slampoesi. Det er en gren innenfor diktsjangeren jeg ikke har eksperimentert noe særlig med tidligere, men jeg syntes det var spennende å prøve noe nytt, og endte opp med å høre på slampoesi, eller «spoken poetry» på Youtube. Her har jeg redigert den første versjonen noe etter den gode tilbakemeldingen jeg fikk av Pedro. Men jeg jobber fortsatt med dette diktet, og kommer til å gjøre det en stund.

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr
med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv,
forlater hvite merker på håndleddene våre,
veilinjer i forskjellige retninger,
fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag,
men husk dette:

Roma ble ikke bygget på en dag, Michelangelo brukte fjorten år
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket i Det sikstinske kapell,
murstein på murstein bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer, tak på plass,
en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre, en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå

av den 1. april 2017

Dette diktet er fremdeles i en redigeringsprosess, og jeg setter veldig stor pris på tilbakemeldinger, da jeg ikke anser dette som ferdig ennå.

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr
med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv,
dette er hva depresjon og angst har gjort med meg, dette er hva som skjer
når den verdenen du kjenner til faller sammen,
og du ikke lenger kan forholde deg til følelsene dine,
hva depresjon og angst gjør med oss,
forlater hvite merker på håndleddene våre,
veilinjer i forskjellige retninger, bakover, forover, fortid og nåtid,
alt på en gang, fyller oss opp med selvhat og skam, pågrunn
av hva vi har gjort med oss selv, noe vi aldri kan ta tilbake,
fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag,
men husk dette:

Roma ble ikke bygget på en dag, Michelangelo brukte fjorten år
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket i Det sikstinske kapell,
murstein på murstein bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer, tak på plass,
en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre, en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.

språkets drabantby

av den 25. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd,
husene, mørket og jeg
smeltes sammen,
en smeltedigel av by,
alt det vi ikke kan se, de stjernestille
vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss,

ord for nettopp denne stillheten
ord for det som ikke beveger seg
det som ikke gir lyd
en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover

ubestemmelighet (vers. 3)

av den 19. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd,
husene, mørket og jeg
smeltes sammen,
en smeltedigel av by,
tynne, svarte strekmenn, svakt opplyst
av lyset fra gatelyktene, det er noe
med det ukjente, alt det
vi ikke kan se, de stjernestille
vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss
uten forstyrrelser,

hvis jeg bare kunne
finne ord, for denne stillheten, for hvordan
beskrive stillhet, kan den i det hele tatt beskrives,
ingen bevegelse, ingen lyd, hva er igjen
av en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover