du går ved siden av meg, farmor

av den 26. oktober 2017

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, siden vi har om poesi i Forfatterklassen, og i det siste har studert Nils-Øivind Haagenses fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene.» Vi hadde besøk av ham i klassen i dag, og så langt har det resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen. Med andre ord var det et veldig inspirerende møte med ham, og med bøkene hans. Her kommer et lite utdrag av det jeg skrev etter timen, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

uten tittel

av den 30. september 2017

du vet det ikke nå
at klokkene skal fortsette å tikke
i dag i morgen og alle dagene etter det
i Drammen i Oslo i New York i Boston på stedene
du har vært og på stedene du kanskje aldri vil se
skal sekundviseren og minuttviseren bevege seg
akkurat slik som før
vet du det ikke nå
kan ikke se det
kan ikke forstå det
hvordan natta gjør deg blind søvnløs
er du bybildets mørke elegi, det siste nattogets sang
før det skal kjøre seg til søvn under taket
tåken; et ugudelig teppe
som dagen gjemmer seg under
og du vet ikke
hvordan varmen fra toget er liv er pust(en)
alle levende veseners tegn
og du ser det ikke
alle gatelampene som lyser
og du hører det ikke
bylydene som ebber ut
og returnerer lik vår egen pust
og du lukter det ikke
de nybakte brødene fra bakeriet på hjørnet
og kanskje vil du ikke
kanskje kan du ikke
kanskje klarer du ikke
se det føle det høre det lukte
forstå det
at du er mer og mindre ubetydelig
altfor liten i et altfor stort univers
i cellene, i molekylene, i atomene dine
er alt som du noensinne har kjent
alt du eier
alt du har
alt som skal skapes
alt som skal finnes
og når sola drar søvnen
ut av øynene om fem minutter
kan du romme alt dette
tomme rommet;
millioner av anatomier

hvis det er lys

av den 13. april 2017

Et dikt inspirert av Frode Grytten om denne mørke tida vi er inne i – hva terrorisme, krig og elendighet angår. Midt i alt dette mørket, å finne nye retninger, hvordan nære håpet om at de som gjør disse fæle tingene kan velge noe annet, håpet om at det finnes et virvlende, gult lys som skinner på oss alle.

i alt dette mørket,
la ditt virvlende, gule lys
skinne på terroristene,
selvmordsbomberne, drapsmennene,
voldtektsmennene, mishandlerne, de egoistiske
og de maktsyke, hvis det er lys
i alt dette mørket, la det skinne, vær så snill,
la det skinne, la det trøste de ukomfortable,
la ditt virvlende, gule lys
være deres fyrtårn, når
de ikke finner veien,
når de har mistet seg selv,
guide dem, led dem i riktig retning,
lær dem å elske og bli elsket,
vis dem å hvordan legge ned
våpnene, vis dem hvordan
selvmordsvestene kan tas av
og udetoneres,
la lyset ditt
lære dem alt
om samvittighet
før samvitthetsnaget
og hvis det virkelig finnes
et lys i alt dette mørket,

la ditt virvlende, gule lys
skinne
på oss alle

Som Fugl føniks vil vi gjenoppstå (vers. 2)

av den 12. april 2017

Jeg fortalte det ikke da jeg publiserte den første, uredigerte versjonen av dette diktet, men da jeg skrev dette ble jeg inspirert av slampoesi. Det er en gren innenfor diktsjangeren jeg ikke har eksperimentert noe særlig med tidligere, men jeg syntes det var spennende å prøve noe nytt, og endte opp med å høre på slampoesi, eller «spoken poetry» på Youtube. Her har jeg redigert den første versjonen noe etter den gode tilbakemeldingen jeg fikk av Pedro. Men jeg jobber fortsatt med dette diktet, og kommer til å gjøre det en stund.

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr
med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv,
forlater hvite merker på håndleddene våre,
veilinjer i forskjellige retninger,
fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag,
men husk dette:

Roma ble ikke bygget på en dag, Michelangelo brukte fjorten år
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket i Det sikstinske kapell,
murstein på murstein bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer, tak på plass,
en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre, en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.

Som fugl Føniks vil vi gjenoppstå

av den 1. april 2017

Dette diktet er fremdeles i en redigeringsprosess, og jeg setter veldig stor pris på tilbakemeldinger, da jeg ikke anser dette som ferdig ennå.

Disse arrene, som bevis for hva jeg har gjennomlevd,
hvert arr lik et symbol på min kamp for å overleve, hvert arr
med sin egen historie, med sin egen følelse, med sitt eget liv,
dette er hva depresjon og angst har gjort med meg, dette er hva som skjer
når den verdenen du kjenner til faller sammen,
og du ikke lenger kan forholde deg til følelsene dine,
hva depresjon og angst gjør med oss,
forlater hvite merker på håndleddene våre,
veilinjer i forskjellige retninger, bakover, forover, fortid og nåtid,
alt på en gang, fyller oss opp med selvhat og skam, pågrunn
av hva vi har gjort med oss selv, noe vi aldri kan ta tilbake,
fortiden på kroppene våre vi ikke kan viske bort, uansett
hvor mye vi ønsker å skru tilbake tiden, omgjøre det som ikke kan omgjøres,
prøve å gjøre det umulige, forsøke å bygge verden vi ønsker på en dag,
men husk dette:

Roma ble ikke bygget på en dag, Michelangelo brukte fjorten år
liggende på ryggen, da han malte det uvirkelige taket i Det sikstinske kapell,
murstein på murstein bygger vi tempelet vårt, former én vegg etter den andre,
til vi har fundamentet, vegger som møtes, dører og vinduer, tak på plass,
en drøm som ikke lengre bare er inne i hodet vårt, men som begynner å utvikle seg
foran øynene våre, en forandring, en ny begynnelse, akkurat slik
vi bygger tempelet, bygger vi livet vårt, og i byggeprosessen
kan vi bli revet ned,

men vi, ætlingene av lys
vil gjenoppstå
som fugl Føniks
fra asken,

så tilgi deg selv
for avgjørelsene
du tok,

tilgi deg selv
for å være et menneske
med all din ufullkommenhet,
og tilgi arrene dine,

tilgi deg selv
og la strålene av sol

hele huden din.

diktfragmenter (2)

av den 6. mars 2017

jeg vet alt om sene nattetimer, ribbeinstille, forlatte bygater,
bare meg, gatelampene og papir som vinden fanger
mellom bygårdene, mur- og betonghusene
passerer et vakkert mørke, såvidt forstyrret
av det ene sporadisk, blinkende gatelyset,

lik et snart-siste-pust, klar til å slukkes ut,
mens natta skifter klokke
med dagen,

og et nytt lys, sola over åskammen, lampene
skrus på, lysstrime gjennom gardinene,
rett over det venstre øyet mitt, kom
deg opp, sier lyset, kle på deg
sola, kjenn hvordan selve livet
varmer ansiktet, tilstede
akkurat her, nå,

bevisst

hvordan mørke blir alltid lys
kan bli mørke
vil aldri og alltid
være mørke
for all tid.

diktfragmenter (1)

av den 6. mars 2017

skogen, et orkester, vi ikke lengre
lytter til, det sildrende vannet,
den åpne lysningens biesang,
er vi langt nok vekk fra byen,
kanskje kan vi høre
alt som ikke kan høres:
blomstenes språk – ordene på blomstring,
følelsen av å

blomstre
visne
gi bort
falle av

bli frastjålet
det vakreste
av det vakre,
farge på farge,
blad for blad.

Få og gi,
dele
mellom seg, gi det
videre til
neste årstid,

en ny generasjon,

natur.