kosmos

av den 12. desember 2017

i natt

så jeg

meteorregnet

hvite fragmenter av Gud

farmors synåler
spredt på himmelen

over de kobberfargede
fjellene som puter

å hvile

hodet på

du går ved siden av meg, farmor

av den 26. oktober 2017

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, siden vi har om poesi i Forfatterklassen, og i det siste har studert Nils-Øivind Haagenses fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene.» Vi hadde besøk av ham i klassen i dag, og så langt har det resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen. Med andre ord var det et veldig inspirerende møte med ham, og med bøkene hans. Her kommer et lite utdrag av det jeg skrev etter timen, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

Hold kjeft.

av den 28. november 2013

Jeg våknet av et høyt smell. Jeg hadde ikke sovet.
Kvinnen.
Hun hadde nettopp stått rett foran meg.
Hun lå på bakken.

Hun så anneledes ut enn før.
Det var ikke kroppen, ikke de kjente rynkene i pannen, ikke den åpne munnen.
Det var øynene. De var blanke.
Tomme.
Brystet hennes ble mørkere og mørkere.
Fingrene mine var kalde. Kalde som metall.

Stillheten.

Så stille. Stille som i graven.
Men jeg kunne ennå høre min egen pust.

Jeg hadde en pappa

av den 23. november 2013

Jeg hadde en pappa.
Nå har jeg en fjern venn.

Jeg kan ikke, sa jeg.
Å så leit, sa han.

Jeg har ikke tid, sa jeg.
En annen gang, sa han.

Det er hans feil, tenkte jeg.
For det var han som dro.