følelser

Igjen

av den 9. februar 2017

Jeg vet det ikke er bra for meg, og jeg vet det ikke er rett. Men når jeg kjenner jeg mister selv dét, så er det akkurat som om jeg mister ham igjen.

De er ikke bra for meg, og jeg lar dem ødelegge meg. Men når jeg skal be dem dra, så føles det som om han slipper mellom fingrene mine igjen. Jeg blir etterlatt igjen. Alene og kald, igjen. Blir andpusten, får vondt i brystet og skjelver… igjen.

Men jeg trenger ikke dem, egentlig. Og ihvertfall ikke ham. Det jeg trenger er å få lappet meg selv sammen. Leve igjen. Puste, igjen.

Jeg trenger ikke dem for å «passe» på meg. Jeg trenger ikke synke ned dit, sette ned mine standarder og regler for at de skal gi meg trøst. «Kjærlighet». Den falske følelsen av trygghet. Nei. Ikke mer nå.

Aldri igjen.

Uten tittel

av den 7. april 2016

Det var ikke rommet i seg selv som fikk magen min til å vrenge seg. For hvem føler vel trang til å kaste opp av å se en helt ordinær IKEA sofa? Nei, det var ikke rommet, men alt som hadde utspilt seg her. Så mange kvelder hadde jeg sittet i den vinduskarmen, i gjenskinn av skrivebordlampen som ikke lenger stod der. Den som knust da raseriet tok overhånd. Den du sa du skulle kjøpe ny av – for vi vet begge to at det var din feil.

Jeg snudde meg og måtte bite tennene sammen for å ikke bryte i gråt da jeg så at du kom inn. Hvordan kan du se på en person og føle alt, men samtidig ingenting? For det var egentlig du som var dette rommet. Du var gleden, sorgen og smerten som hadde utspilt seg her mellom disse fire veggene. Døren som hadde betydd både velkommen og farvel. Taklampen som gjorde dag til natt, og hyllen som oppbevarte alt fra gamle leksikon til fotoalbumene våre.

Alt var der. Akkurat som før.

Likevel var ingenting det samme lenger.

Hei

Hei

av den 23. september 2014

Jeg blei stående og glo.

Nesten helt betatt
Der de stod og lo.
Der normer vart vedtatt.

Jeg følte meg utstøtt.
Ble stående og drømme.
De gav meg et gløtt.
Jeg kjente blodet strømme.

Det tok tid før jeg fattet
De stirret på meg.
Jeg gjemte meg i krattet,
Jeg skulle sagt «hei».

Den der bedritne kjærligheten

av den 5. juni 2014

Jeg bruker mye tid til å tenke på kjærlighet. Jeg forakter kjærlighet, jeg unngår kjærlighet, men så krever jeg plutselig kjærlighet og kjenner livsgnisten suges ut av meg i dét jeg føler meg avvist. Jeg konkluderer med at jeg kanskje ikke ønsker kjærlighet, men jeg trenger det. Meg og kjærlighet er vanskelig å forstå seg på. Jeg liker å være forelsket. Ulykkelig forelskelse gir meg adrenalinkick. Jeg lurer av og til på om han kanskje elsker meg. Jeg håper han gjør det. Håper han gjør det uten å fortelle meg det. Det er sånn jeg gjør det, det er den vakreste følelsen. Det er sånn jeg vil ha det. Vi har et uttrykk for det, på engelsk, som heter «skinny love». Det er mange som har hørt det, mange har sunget det, men det er ikke alle som har forstått betydningen av det. Skinny love er en situasjon hvor to mennesker elsker hverandre eller geniuint liker hverandre. De vet det, men de tør ikke å fortelle hverandre det. I følge ordboken tør de ikke å fortelle det fordi de er sjenerte. Det tror ikke jeg. Jeg tror de har det som meg og han. De liker tilværelsen. De trives med hverandre, og vil ikke ødelegge det ved å innrømme at de elsker hverandre. Det høres traust ut for noen, kanskje til og med idiotisk, men det syns ikke jeg. Skinny love er det fineste i hele verden.

 

Utdrag fra en lengre, uferdig tekst.