A Homosexual Lovestory

A Homosexual Lovestory

av den 23. november 2018

“I can’t do this anymore. This is way too much.”

Stop

“I need space for myself. But I pray and hope we can become friends”

Don’t do this”

“I’m sorry.”

PLEASE!”

Alex slowly turns and walks away. I want to say something, and I know the words I want to say. But something stops me. It’s like my jaw is frozen shut. I can’t open my mouth. I want to run, but it feels like there are chains surrounding my arms and legs, pulling me back!

How could this happen?

I woke up one day, completely shaken up. I didn’t know what it was. A dream? I stretched out, crawled out of bed and stepped over to the mirror. I gasped a little and looked in the glass. The glass showed a person on the other side. He looked exactly like me, but he didn’t feel like the person I knew. His face was crying, and I couldn’t explain why the guy on the other side of the mirror cried.

I am just like any other teenager. I live with my parents who are nagging about education and to be a better version of myself. I have some good friends, and maybe some who don’t exactly LOVE me. The only thing that’s different with me, is that I do have a secret that no one knows about. Not even my childhood friend whom I’ve known for 11 years.

I’m gay.

There is this guy in my class, who is open about him being gay, which I kind of adore. He is handsome, cheery, helpful and brave! He was not afraid at all to come out to the class, or anyone at all. He literally stepped up in front of the entire class and told them that he was gay and if they wondered about something, no question was stupid. His name is Alex.

Of course, as one can expect Alex met some troubles after his confession to the school. Him being gay was like a perfect reason for people to hate on him, but even when threatened to be beaten up, he simply stood there like an unmovable boulder. He didn’t smile. Neither did he cry. He didn’t really have any expression on his face as these guys ran their mouths about him wanting to have sex with them and how they hated his gay face and stuff like that. And about the time they were done talking him down he would just say,

“Later” and walk off as if nothing really had happened.

Personally, I’ve had a crush on him for a year or so. I have talked to him a lot. I facetime with him and I have gotten quite close to him. I know many details about him and many of them are irrelevant, but interesting to me. Like how his favorite color is blue and how he prepares tacos by using sour cream first, then meat and then vegetables.

Anyways, I figured out… it was time for me to come out of the closet. I was quite tired of hiding. And I started to think that Alex were the one I wanted to tell first. if he didn’t accept me being gay, then who would? And so, I grabbed my phone and called him. I shook so much while I put my phone to my ear. The beeping was so loud and intense. Has it always been this intense?

“Hey there bud! What’s up?” said Alex.

“Hi, can we meet? There is something I need to say.” I notice there is a sudden shake to my voice. Like there is an earthquake in my throat.

“Are you ok? Do I need to bring the black roses?” Alex said with a little laugh. It was clear that behind the laugh there was a worry. The black roses are a metaphor the two of us came up with. It is a dark joke about suicide, but we still find it funny.

“I don’t know yet, maybe.” I said laughing to shake away the fright.

“Hmm, how about we meet up tonight at our usual spot?” Alex asked me with a clear voice.

It is funny because there is something with his voice that makes me want to listen to him more and more and just get closer to him like I were a soldier or pirate and he were a siren drawing me to the shores with the beauty of his voice.

Our usual spot is, to be honest, really cliché. We were walking together when we once spotted an abandoned tree hut in the forest close to our school. Ever since, we decided that this would be our spot. Usually I look forward going there to meet Alex, but this time. I was not so sure why I was so afraid, but for every step I took it felt like there was an earthquake going on. I shook so hard.

I arrived there and sat down on the pillow I stole from my mother’s old couch. she was furious when she noticed two pillows disappeared. I was twiddling my thumbs while I waited for Alex to show up. But then I saw him.  I don’t know what really happened. But at the very moment I saw his face coming closer. Something in me started to quiver. And at that I felt drops hitting my hands. I cried rivers in front of my crush. Could it ever get more embarrassing?

Alex saw me sitting there. and instantly rushed over to my side. I’m not even sure he thought about what he was doing because he just instantly embraced me and hugged me. He smelled newly showered. It was nice.

“What’s going on? Are you ok?” Alex said with a worried voice.

“I’m not sure how to say this. No one knows about it, and it’s hard for me to keep it a secret. It eats me away to a point where I don’t even know myself.” I replied

“You should know by now that you can explain everything to me. Or else I will have to give you a serious kick to the balls.” He laughed, trying to cheer me up.

“Everything?” I asked him quite shocked. I knew he cared about me. But to willingly take on my burdens too?

“Absolutely everything!” Alex smiled now.

“Well here it comes.” I said.

“When?” Alex said impatiently.

“Now!” I screamed.

“I’m not as chill as you were and I’m still not ready for everyone to know. But if I can’t tell you, then who? I’m afraid to admit it, but I like boys.” I muttered out.

“Me too!” he smiled. I felt an instant shock.

“Me too? What kind of reply is that?!” I screamed out.

“Well, what do you want me to say? Eww, that’s nasty?” He let his tongue out. He reminded me of that joking emoji.

“I DON’T KNOW? Maybe ask me if I’m sure? Get pissed for me making fun of you?” I said insecurely.

“Well. Are you?”

“OF COURSE NOT!”

“Then why bother asking? You are you, and you are perfect just the way you are.”

“Well, while I’m at it. Can I do something?”

“You aren’t gonna rape me or anything?” He said covering his private parts.

“WHAT DO YOU THINK OF ME?! Just come closer!”

Alex stepped closer. I felt my shaking disappearing. I was sure that it was now or never! So, I went up to him, closed my eyes and kissed him.

 

It felt warm, the touch of his lips made me forget everything that went through my insecure head. My focus was against him, and him only. The earthquake that once was there suddenly vanished and the damage it caused, magically healed.

 

Some couple of weeks after this day we regularly went to the hut. There we sat and cuddled and kissed, laughed and talked all day. I enjoyed every day. Alex was my first boyfriend and I was pretty much in heaven around him. I was still afraid to tell my parents, so my relationship with Alex was kept a secret. It didn’t bother me. And it didn’t look like it bothered Alex too much either. At that time, we just felt good in each other’s company.

One day after school a classmate came up to me and asked what I was doing with Alex every day. My response was automatically a lie. I told stuff like: that we went to him and played games or to the mall and stuff like that. When we went to the hut, I noticed that something bothered Alex.

“What’s up, something is bothering you?” I wondered.

“How long do I have to lie about us?”

That question alone managed to make a rip in my stomach.

“I don’t know. To be honest. If only it was that easy.” I said with a half-choked voice.

“Ok.”

His simple answer scared me, but I didn’t think much more of it.

Days went by and things were still nice between me and Alex. But I noticed a slight change, and I thought that he was tired of hiding the truth. I could understand him. He wanted to be proud and open with his relationship. But his partner was still scared, and it forced him into an unwilling secret.

“Hey, my mother is going to make your favorite dish by coincidence. You interested in coming over? I’m sure she would love to meet you. We do not necessarily have to talk about us being a couple. But as soon as you are ready, and you have told your family. She knows who you are!” Said Alex out of nowhere.

It shocked me. Like thunder suddenly popped up.

“I’m sorry, I promised my mother to help her out with the yard.”

I know I lied but I was too afraid. I felt like my secret could pop out without us being aware. It would ruin everything. Though I felt like I had just deceived the most important human in my life, and the shame I felt was intense.

“Awwe, its ok. We’ll take it another time!” He smiled at me.

I felt relieved, he believed me! The shame still lingered but at least he wouldn’t find out for now.

Weeks later he asked again.

“Hey, lets go on a date! Bowling? Cinema? Restaurant? Whatever you want! And just to make sure. Whenever you can!”

“I don’t think I’m comfortable with going out that publicly yet. I’m sorry. Its been almost 3 months but I’m still insecure. Please understand!”

My heart ached while I was rejecting him. It felt like I stabbed him in the back.

“It’s ok. Take your time.” You could clearly hear the disappointment in his voice. It made me want to scream.

Just a week later I met him in the hut. He was crying! I ran to him and surrounded his waist with my arms and hugged him.

“What’s going on? I’m here for you!” I kissed his forehead.

“My grandfather went away yesterday. The burial is already planned, and we are holding it in a week. I’m not gonna nag on you more than this. But PLEASE come. I need you there!”

“I’ll come.” The words just fell out of me.

“Really?” His eyes were all red and swollen. This is a side I’ve never seen of him.

“Really.” I replied.

That day we just spend hugging. Alex needed comfort now more than ever. Usually I’m the one who is in his arms, but this one time he was in mine. I quite enjoyed it, though the scenario was all wrong for me to have enjoyed myself the way I did.

The day of Alex’s grandfather’s burial arrived, and my suit was ready. I dressed up and looked in the mirror. I looked good, but again. I did not recognize myself at all. And I started to shake. I just couldn’t bring myself to go to his burial and I cried my eyes out. The clock ticked, and I noticed that the burial had started. I imagined Alex’s disappointment.

I just couldn’t stop crying, I felt regret, shame and self-loathing. When he needed me the most I couldn’t pull up the courage to be there, just because I’m scared to say that I’m gay. He must have been so angry.

I checked my phone.

3 missed calls.

10 messages.

I couldn’t bring myself to check the messages. I was afraid of what the messages would say.

The burial was over, and I got one last message. I thought I needed to check it. I had to acknowledge his disappointment now. Sooner or later I would need to face it. And so, the earthquake-like feeling was back, the rivers in my eyes increased as I read through the messages.

“I’m waiting at the entrance to the church, thanks for coming!”

“It’s starting soon, where are you?”

“I really have to go inside now, if you come I will sit on the third row.”

“You’re not coming, are you?”

It felt like the devil held my heart. But the last message made my entire head explode.

“The hut, now!”

The anger in this message was clear. I could see through it like glass. I knew this was going to be dramatic. But I thought that I had to just go. So, I put my shoes on, I still wore my suit. The thought of changing did not cross my mind.

As I got there I could hear Alex sob. I stood outside the door for maybe 3 minutes, but it felt like hours. The sound of his voice crying and almost screaming -it broke my heart because I knew this was somewhat my fault.

I opened the door and I instantly watched his eyes. He wasn’t angry, he was furious. His eyes reminded me of a vicious serpent’s deadly stare. The little earthquake I felt as I read through our messages was just like a like a child shaking you, seeking to play. The one I felt now was like the entire ground tore apart under my feet.

“How could you? You promised to be there!” He said.

“I know, as you can see I planned to come, but my insecurity held me back.”

“Ok, let me ask you. What is the big problem? Your family will accept you, and if they don’t, I would! That should be plenty!”

“I know, I’m so..”

“NO, YOU DON’T KNOW! What am I to you even?” he interrupted.

“You are my everything. I wouldn’t have managed to deal with myself without you. That’s why it hurts so incredibly much for me to not be able to speak out and openly. I WANT to scream out to the entire universe that you are my boyfriend, but I’m afraid, and it KILLS me!” I cried out.

“I needed you today more than I have ever needed you, and you didn’t dare because you can’t face the fact that, you are you, and you are gay! There is no one that could take that away from you! But you were simply too blind to see it!”

“It’s not that easy, you would never understand. I’m not like you, who can easily jump in front of the class and scream out that I’m gay!”

“Easy? You really think that I thought it was easy? I simply remained calm, but inside I screamed in fright! I had to show strength to get it through! It was never even the slightest piece of cake!” Alex was now crying.

“But you are right, I will never understand it, because I would have been the strength you needed, the motivation. But no matter how hard I tried. You just rejected the fact that someone will accept you. I will accept you!” He continued.

“I can’t do this anymore. This is way too much.”

Stop

“I need space for myself. But I pray and hope we can stay friends.”

Don’t do this.”

“I’m sorry.”

PLEASE!”

Alex slowly turns and walks away. I want to say something, and I know the words I want to say. But something stops me. It’s like my jaw is frozen shut. I can’t open my mouth. I want to run, but it feels like there are chains surrounding my arms and legs, pulling me back!

And the chains created by society who none other than myself have let hold me back.

Romeo romeo romeo

av den 10. oktober 2016

Romeo kast inn handkleet
romeo kast ut ordene
romeo kan du fakkin si det som det er

Jeg setter neglene inn i handflatene
som nagler er de bare små stikk
Du satte støtet inn i «oss»
som en bolt trodde folk jeg var knust
Vi satte lås på døren mellom oss
som en forvirret fugl etter kollisjon med en vindusrute
gikk du ned trappen og ut av «oss»

Romeo hent deg inn
romeo hvorfor vil du flexe styrken din
romeo kan du bare finne en annen

Første kysset en gang til

av den 14. april 2016

Jeg har munnen full av fluer når jeg forsøker å snakke med deg

Ordene flykter en helt annen vei uten å engang forklare seg

hvordan en setning kan løses opp av seg selv

og drukne i sin egen poengløse elv

Så du sender over noe mer enn et hint

det går fint for jeg får ikke til å forstå

at vi to er sammen når ut av huset vi går

Drunk in love, du gjør meg så sinnsykt beruset

Svinger rett rundt ved første hjørnet vi når

og du tar tak i meg med klørne ute

Da stillheten faller søker jeg ditt blikk

Du spør meg hva som skjedde

og hvorfor ting gikk som de gikk

Jeg skjønner at vi er tilbake på rett vei

når du sier at du vil også ha meg

Dragsuget trekker meg inn og jeg vil ha mer

Husker ikke hvordan vi to havnet her,

men glemmer nokk aldri at jeg endelig er.

Lever fryktløst mellom drømmer når jeg til slutt forteller

at du er den jenten jeg aldri klarte å glemme

Vi var på et sted der ingen hørte hjemme,

men gamle følelser er ikke lengre de samme

der du sitter så stolt på mitt fang og ser ned

Vi gjemmer oss dypt inne i mørket et sted,

med øyner som gløder slik hvite flammer gjør

Du stiller neste spørsmål før jeg engang tør å innse

at jeg svarer deg med slik en ærlig arroganse.

Jeg har forelsket meg i en modnet romanse

Mister kontakten med bakken som trykker

Går full sirkel i trappen som rev oss i stykker

Og jeg som trodde vi for lengst var gått oss vill

Forsvinner sammen inn i den herligste transe

når vi tar første kysset en gang til

Uten tittel

av den 7. april 2016

Det var ikke rommet i seg selv som fikk magen min til å vrenge seg. For hvem føler vel trang til å kaste opp av å se en helt ordinær IKEA sofa? Nei, det var ikke rommet, men alt som hadde utspilt seg her. Så mange kvelder hadde jeg sittet i den vinduskarmen, i gjenskinn av skrivebordlampen som ikke lenger stod der. Den som knust da raseriet tok overhånd. Den du sa du skulle kjøpe ny av – for vi vet begge to at det var din feil.

Jeg snudde meg og måtte bite tennene sammen for å ikke bryte i gråt da jeg så at du kom inn. Hvordan kan du se på en person og føle alt, men samtidig ingenting? For det var egentlig du som var dette rommet. Du var gleden, sorgen og smerten som hadde utspilt seg her mellom disse fire veggene. Døren som hadde betydd både velkommen og farvel. Taklampen som gjorde dag til natt, og hyllen som oppbevarte alt fra gamle leksikon til fotoalbumene våre.

Alt var der. Akkurat som før.

Likevel var ingenting det samme lenger.

Axella

av den 3. april 2016

Kapittel 1

Svart. Det var alt jeg så. Mørke. Det var helt stille. Jeg prøvde å bevege meg, men det gikk ikke. Det var som om noe holdt meg fast. Jeg merket at jeg hadde hendene bak på ryggen. Øyelokkene mine føltes tunge, men jeg klarte akkurat å åpne de. Jeg satt oppover en vegg i et helt hvit rom. Både veggene og gulvet var hardt, som betong. Det var ingen vinduer i rommet, bare en ståldør. Det var to stoler og et bord i rommet, også hvite. Jeg la også merke til et overvåkningskamera som hang oppunder taket ved døren. Av en eller annen grunn fikk jeg en deja vu følelse. Jeg prøvde å tenke tilbake til hvordan jeg kom hit, og det var da det gikk opp for meg at jeg ikke husket noen ting. Jeg begynte å få panikk, men jeg kunne fortsatt ikke bevege meg. Da hørte jeg skritt utenfor og piping. Sannsynligvis en kode som ble slått inn for i det neste øyeblikket gikk døren opp. To menn i grønne uniformer kom inn i rommet etterfulgt av en høy mann i svart dress. Mannen i dress hadde svart hår og et strengt blikk. Han så ut som om han var rundt 20årene. Det var noe med han som gjorde meg uvel. Mennene i uniformer kom mot meg. Jeg ble nervøs da jeg så at de begge hadde pistoler i beltet. De tok hardt tak i armene mine og løftet meg opp som om jeg ikke var tyngre enn en fjær. Det var da jeg kjente at det verket i hodet. De bar meg bort til stolen. Mannen i dress satte seg ned på stolen på andre siden av bordet.

«Okay», sa mannen i dressen og prøvde seg på et smil, men det så mer ut som en grimase. «Jeg er General Jespersen. Og hvem er så du?», sa han med en mild stemme. Nervøs for at jeg ikke kom til å klare å snakke åpnet jeg munnen for å svare. «Jeg vet ikke», sa jeg så lavt at jeg nesten ikke kunne høre det selv. Smilet til General Jespersen forsvant og han stirret irritert på meg. «Hør her, vi vet om labben og om hva dere holdt på med, så det er ingen grunn til å late som», sa han høyt. «Bare gi opp og fortell oss hvor forskeren er». Jeg så forvirret på han mens jeg prøvde å huske hva som hadde skjedd, men jeg kunne ikke huske noe. «Labben? Forskeren? Hva er det du snakker om?». Jeg begynte å bli skikkelig redd. Ansiktet til Generalen ble rødt og han reiste seg så fort at stolen veltet Han slo hendene på bordet. «Jeg har hatt nok av dette», sa han med en høy stemme, nesten skrikende. «Hvis du fortsetter å beskytte han på denne måten vil du bli straffet for alt sammen!». «Jeg vet ikke hvilket forhold du tror du hadde til han, men han bare brukte deg.» «Jeg vet ingenting», sa jeg høyere enn forrige gang. Jeg kjente sinnet bygget seg opp inni meg. Vaktene som stod ved sien av meg tok begge hendene på pistolene klare hvis det skjedde noe. «Jeg husker ingenting. Ikke hva jeg har gjort, hvordan jeg kom hit eller hvem jeg er!». Sa jeg enda høyere.

Jeg stirret hardt på han. Sint fordi han ikke ville høre på meg. Generalen begynte å smile igjen, men denne gangen var det annerledes. Det virket som om han begynte å kose seg. Jeg kjente at det gikk kaldt nedover ryggen. «Greit, hvis det er slik du vil ha det», sa han med en skremmende glad stemme. Han nikket til vaktene og de forlot rommet. Han fulgte etter bort til døren, også lukket han den og låste den. Så tok han opp en kniv. Han så opp mot overvåkningskameraet og kuttet over ledningene. Jeg kjente det knøt seg i magen.

Han pekte kniven i min retning og kom smilende mot meg. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg kunne bare sitte der vente på at han kom nærmere og nærmere. Jeg hørte løpende skritt utenfor og banking på døren. Jeg kjente jeg fikk panikk og stirret skremt på generalen. «Du har vist skjønt det. Jeg er ikke general Jespersen», han smilte mens han sa dette. «Hvem … Hvem er du», fikk jeg frem. «Det er ikke viktig», sa han. «Det er ikke som om du kommer til å leve lenge nok til å huske meg uansett», sa han og lo. Jeg reiste meg og stolen falt. Jeg klarte så vidt å holde meg på bena. Han så rolig og avslappet ut mens han kom gående mot meg med kniven hevet. «Men du kan jo få vite hva du heter», sa han med et stort smil om munnen. Jeg stirret forvirret på han mens jeg rygget for å komme meg vek fra han. Etter et par skritt krasjet jeg i veggen. «Axella», sa han. Jeg kjente at hodet mitt verket enda mer. «Den eneste som kunne gjennomføre planen, og den eneste som kunne ødelegge den». Axella. Jeg kjente igjen det navnet. Det er meg.

«Hvilen plan?» spurte jeg i håp om å oppholde han litt lenger. «Det trenger du ikke å bry det lille hodet ditt om», svarte han. Hadde han gjennomskuet meg? «Men hvis jeg skal dø så hadde det vert greit å vite hvorfor», sa jeg i håp om at han ikke hadde. Nå smilte han enda bredere, «Jeg har jo sagt det. Du er den eneste som kan ødelegge for oss». Han stod rett foran meg. Han løftet kniven, «vi ses i helvte». Akkurat når han sa det smalt døren opp og jeg hørte to skudd. Vettskremt lukket jeg øynene og snudde meg. Da kjente jeg noe tungt komme ned på meg og jeg datt ned på kne. Jeg kjente en intens smerte i høyre armen min. da jeg åpnet øynene så jeg at mannen i dress hadde falt oppå meg og at kniven hadde kuttet meg i armen.

Da ble han løftet vekk og jeg så at flere vakter var kommet inn i rommet. Da kom en fyr bort til meg. Han så ut som om han 16-17 år gammel og hadde brunt hår. Han hadde på seg en svart åpen dress og en hvit shorte. Han var utrolig pen. Han så på meg med bekymringsfulle blå øyne. «Går det bra?», spurte han. «J … Jeg tror det», svarte jeg mens jeg kjente at blodet rand nedover armen min. Han hjalp meg opp og knøt opp tauet som holdt hendene mine sammen. Mennene i uniform begynte å hviske til hverandre. Det var tydelig vis ikke lurt av han, for flere av soldatene tok til våpnene sine. Uten å bry seg tok han frem hånden sin og sa «kom, så skal jeg hjelpe deg». Mens han sa dette smilte han til meg. Jeg fikk en helt annen følelse enn når general Jesper eller hvem han nå var smilte til meg. Jeg fikk en følelse av trygghet. Jeg tok forsiktig frem hånden min og grep hans. Han hjalp meg opp og førte meg ut av rommet. Fortsatt med min hånd i hans. Vi gikk nedover en gang og rundt flere hjørner en jeg kunne telle. Etter noen minutter kom vi til en hvit dør. Han banket på tre ganger før han gikk inn.

Vi gikk inn i et lite hvit rom. Det hadde flere vinduer og tre sykehussenger. Det var et veldig lyst rom siden det hadde mange vinduer. Det så ut som et lite sykehus. En mann snudde seg og kom mot oss. Han hadde kort blondt hår og et stort smil. Han hadde på seg en legefrakk. «Ah, Markus. Så hyggelig å se deg igjen», sa han med en glad stemme. Da så han på meg. «Og hvem er denne vakre unge damen du har med deg?», sa han og smilte litt ekstra når han så at vi holdt hender. Han som tydeligvis het Markus slapp hånden min og forklarte «dette er hun vi reddet fra labben». Han så på meg. «Ja, og har denne unge damen et navn?» spurte mannen i legefrakken. «Ehm, ja selvfølgelig har hun det. Ikke sant?» sa Markus. «Haha, vet du ikke hva hun heter», mannen i legefrakken brøt ut i latter. «Jaja, kjempemorsomt», sa Markus «kan du ikke se at hun er skadet. Kan du ikke hjelpe noen i stillhet for en gangs skyld?». Når han var ferdig å le sto han opp strakt som om ingenting hadde skjedd. Han gikk litt nærmere meg og undersøkte armen min. «Det er ikke så dypt, så du trenger ikke å sy», sa han oppmuntrende og smilte til meg.

Han førte meg bort til en stol og gjorde tegn til at jeg skulle sette meg ned. Markus fulgte etter og stod ved siden av mannen i legefrakk mens han renset såret mitt. «Jeg er Dr.Jones forresten», sa han, «og hvem er du?» «Jeg tror jeg heter Axella». «Tror?» spurte Dr.Jones. «Hva mener du med tror?» «Vel», så skulle jeg til å forklare han hele situasjonen men akkurat da kom en mann brasende inn døren. Han var høy, og hadde mørkt langt hår som han hadde i en liten hestehale. Han hadde litt skjegg og han hadde på seg en svart bukse og en shorte. «Der er dere», sa han sint og så på både Markus og meg. «Du kan ikke bare ta en mistenkt med deg hvor du vil», sa han og så på Markus. En mistenkt? Hva er det jeg har gjort? Hvem er jeg?

Bak han kom flere folk inn. De så ut som om de var på samme alder som Markus. Han ene hadde kort blondt hår og hadde på deg dongeribukse og en t-shorte og hadde blondt hår. Likheten mellom han og Dr.Jones var helt utrolig. Han kunne ha vært sønnen hans. Han andre hadde brunt hår og hadde på seg en grå dress. Det så ut som om han kom rett fra en dressmann-reklame. Han siste hadde på seg en lab frakk og briller, han hadde kort rødaktig hår. Han så skikkelig smart ut. «Er dette mistenkte?», spurte mini-Jones. «Hvordan kunne hun være interessert i forskeren?» «Kanskje hun foretrekker smarte menn», sa han med brillene. «Kanskje, men er han ikke litt for gammel for henne?» spurte dressmann-fyren. «Jeg mener hun ser slik ut, hun kunne ha scoret noen bedre enn han», sa han mens han smilte lurt til meg.

«Hva er det dere snakker om», spurte jeg. Alle stirret spørrende på meg. «Hva er det vi snakker om?», spurte mini-Jones. «Det som skjedde på labben. Eksplosjonen.» Eksplosjon? Nå skjønte jeg i vert fall ingenting. De må ha sett at jeg ikke hadde noen anelse på hva som skjedde for Markus spurte bekymret «du husker ingenting gjør du?». Jeg ristet på hodet. «Dette er en spøk ikke sant?» sa mannen med hestehalen oppgitt. «Hun kan ikke bare glemme alt når de blir tatt for det». «Faktisk så kan hun det», sa han med brillene. Alle snudde seg spørrende og så på han. «Det kalles retrograd amnesi. Da har man ikke minne om hva som har skjedd før hendelsen. Det kan ha oppstått på grunn av eksplosjonen». Alle vendte blikkene tilbake til meg.

Han med hestehalen slapp ut et lite sukk. «Okay, men er det ingen måte hun kan få de tilbake på?» Dr.Jones så på han. «Amnesi kan variere om jeg husker rett. Det kan være kortvarig eller langvarig, hvor lenge det varer kan variere fra person til person». Han var ferdig med å rense såret, etter som han hadde jobbet mens alle snakket, og gikk og hentet bandasjer til å dekke det til med. Han med hestehalen begynte å trave rundt i rommet. Det så ut som om han tenkte veldig. «Men kan ikke minnene komme tilbake hvis man ser noe fra fortiden?» spurte Markus. «Jo, i de fleste tilfeller. Men det er ikke sikkert det vil virke» sa han med brillene. «Men det er jo vært et forsøk», sa dressmann-fyren og smilte til meg. Jeg ble litt urolig er jeg satt. Hva kom til å skje med meg? Jeg var skikkelig forvirret. Hodet mitt var nesten helt fult, og alt jeg husket hadde skjedd for et kvarter siden. «Greit», sa han med hestehalen, «noen bør ta henne med tilbake til åstedet slik at hun kan få sjansen til å huske noe. Ta henne med til en av labbene våre også, kanskje det vil virke også. Hmmm … Markus, du får hovedansvaret». Markus nikket som om dette ikke var noe stort. «Dere andre får hjelpe han, husk at vi trenger at minnet hennes kommer tilbake så fort som mulig», sa han strengt. De andre nikket og han forlot rommet.

Dressmann-fyren var den første til å reagere. «Jeg er Luke forresten.», sa han og kom mot meg. Han tok den friske hånden min og skulle til å kysse den, men Markus stoppet han. «Hey! Hva tror du at du gjør?». «Oi, noen er sjalu», sa Luke ertende. «Hva?» sa Markus «d.det er ikke slik». Dr. Jones begynte å le. «Haha, det er kjekt å være ung», sa han og gikk. Vi så alle spørrende etter han og jeg kjente jeg begynte å smile. «Så hva gjør vi nå?» spurte mini-Jones og så på de andre. «Jeg er Alexander, men bare kall meg Alex, og dette», sa han og holdt en hånd mot mini-Jones, «er Jonas». «Hyggelig å møte dere», sa jeg. De så på meg som om de ventet på noe mer. «Axella», sa Markus, «tror hun». «Hvordan kan du ikke … å vent», sa Jonas. «Idiot», sa Alex lavt, men høyt nok til at alle kunne høre det. Alex og Jonas stirret stygt på hverandre.

Magen min begynte å rumle og alle snudde seg mot meg. Det var da jeg kjente at jeg var sulten. «Sulten?» spurte Markus. Jeg nikket. «Vel, hva venter vi på?» spurte Luke litt ertende og begynte å gå. De andre fulgte etter hen som om det var en selvfølge. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men Markus så at jeg var i tvil og strak hånden sin fram mot meg. «Skal vi gå?» spurte han. Jeg tok hånden hans. «Hvor er det vi skal?» spurte jeg og så opp på Markus. «Til kantinen. Klokken er rundt ett så det er til for lunch» svarte han med et fornøyd smil. Jeg nikket også fulgte vi etter de andre ut døren.

Elsker jeg alt, elsker jeg deg

av den 18. januar 2016

JEG ELSKER DEG OVER ALT

..

Alt jeg elsker over deg,

elsker jeg deg over alt

Jeg elsker alt, over deg

Deg, elsker jeg over alt

..

OVER ALT ELSKER JEG DEG

Life: Press Start To Continue

av den 17. november 2015

If I told you I’d never thought about it

You would have to call me a liar

 

And I’ll tell you how my gun would fire

but I never really talk about it

 

Dreaming always help me linger

cause I’ll never really pull the trigger

 

So dark and willing once I awake

Seems I never learn from mistake

 

If I told you I’d never thought about it

You should know that I’m a liar

 

cause there is just one thing that I must admit

I am the afthermath of a misfire

 

Another day goes by in this fragile mind

When I’m obscured and blind,

by the devil inside

I see lightning strike and then hope will shine

 

So when you ask me why

I don’t fear my own death

and how love got me fighting

for my next breath

 

I will hold you tight

and caress your skin

This, for me, is when life begins

 

 

 

 

 

 

 

Natt til andre

av den 5. november 2014

Jeg teller pusten hans i timene jeg ikke får sove, i den tiden jeg har igjen med han før jeg må gå. Øyelokkene flagrer lett og utpusten blir dypere når han drømmer, og jeg retter på de ville hårstråene hans som vil alt annet enn å ligge på plass. Jeg glir fingrene langs hodebunnen, styrker over han, et spørsmål jeg alltid blir bedt. Han puster tyngre når jeg når nakken, og vrir seg lett i den smale sengen. Han har tullet seg inn i hele dynen, så jeg har kun luften til å omfavne meg. Men det går bra. Jeg trenger ingenting rundt meg for å holde varmen når jeg får varme nok fra ham. Han ligger der så uvitende om hvor langt ute av min dybde jeg er, og hvor lite det gjør meg. Jeg kunne ha vært forsvunnet, og fremdeles føle meg helt tilstede i hans nærvær.
Han snur på seg, mot meg, og jeg setter meg opp så hodet hans finner gropen i mellomlivet mitt, hvor han alltid legger seg når han er trøtt. Jeg fortsetter å la fingrene stryke over han, over hud og muskler og hår, og Gud som jeg elsker han.

Strå som venter

av den 19. august 2014

Et strå
 ventet
på vinden
den skulle komme

Med ett
en svak berøring fra sør-vest
strået svaier lett da vinden puster

Storm
 tar seg opp
slenger et strå rundt
knekker
mot mørk jord og dypt vann

Der ligger det på bakken, se
strået smiler
tenker på da vinden lekte på inn og utpust
takker
for tiden som vaiende strå