teller dager, teller år

av den 30. juli 2014

I juni lå jeg i sengen og skypet deg fra solen var oppe, til den gikk den, og til øynene dine ikke lenger klarte å la lyset komme til, og du sluknet samtidig som morgenmisten kom til syne. Og selv hvor trøtt jeg selv var, klarte jeg ikke å fokusere på noe annet enn måten pannen din rynket seg på mens du drømte.
02:00
03:00
04:23, du sover, og jeg.. jeg så for meg hvordan det måtte være å ligge i armene dine, kjenne pusten din i nakken min, og høre deg bli irritert over håret mitt som konstant kom i veien for fjeset ditt.

I juli gikk dagene fortere enn turen ned togskinnene for å komme til deg, og tiden gikk raskere enn lynet, samtidig som den rente saktere enn en elv. Timene føltes som dager, og de to siste minuttene før jeg traff øynene dine, føltes som to evigheter som fløy forbi meg i slowmotion.

Jeg har aldri følt meg så levende som når huden din var presset mot min, og du klaget over hvor liten plass det var i sengen. For å være 1.55 cm tok jeg opp det meste av plassen, og du, som så vidt passet når det var bare deg, lå i hjørnet med meg presset opp mot deg, hodet på brystet, beina flettet sammen. Du kysset pannen min, leppene mine, nakken min. Du hvisket at du elsket meg i den varme natteluften, og jeg måtte holde pusten for å ikke fly av sted av gleden og lettelsen av disse ordene.

Den siste kvelden var den vanskeligste. Ingen av oss sa et ord, men vi begge viste. Og når jeg reiste meg for å kysse deg, begynte tårene å trille hos oss begge. Det er noe poetisk i et tårevått kyss, men jeg klarer enda ikke å finne den rette beskrivelsen for å få det til å høres romantisk ut, og i stede kommer bare bildet tilbake av smerten. 2 uker av 80 år er ikke lenge sa du, og jeg nikket. Det går fint, sa du. Og jeg nikket. Det går fort, sa jeg. Men fremdeles omfavnet vi hverandre i sorg over å måtte igjen putte avstand imellom oss. Vi sovnet på gulvet, og mens du lå og drømte og vred på deg, lå jeg inntil deg og tryglet om at tiden skulle stoppe. Jeg stoppet klokken min i håp om at det skulle fikse problemet. Men når solen kom opp og dagen kom luskende på oss, visste vi begge at det var på tide å si farvel for nå. Og når toget gled nedover sporene, gråt jeg til genseren min smakte salt og hjertet mitt føltes numment.

Det er 11 dager til jeg får se deg igjen, og tiden går fort. 11 dager av 80 år er ikke mye. Men det gjør vondt å måtte vente på deg. Det gjør vondt å ikke kunne våkne opp til deg, puste deg inn. T-skjorten din som jeg stjal med meg bærer ikke lenger lukten av deg, men av lengselen min for deg.

Tiden til jeg ser deg igjen er ikke stor. Jeg skal repetere dette til det sekundet vi møtes igjen. Og tiden skal stoppe når du er her. For jeg kan ikke gi slipp på deg igjen.

Soldaten

av den 18. juli 2014

Nok en nattehimmel
i byens mørke gater
vinterglød
du gjør meg svimmel

Du vil redde landet
om det legger seg ned for noen andre
er du der
som du er her nå
og passer på meg
når jeg helst vil gå

Har du ingen andre
er du sikker på
det er med meg du vil danse?

Vi vrimler rundt
langs gaten
på Circa hele natten
du danser
smidig i din grønne kamoskjorte

Men så blir klokken tre
de slår på lysa
alle skjønner det
det er tid
for å nache
du trenger seng i kveld
med meg har du ikke hell

Jeg kjører ikke tanks
så du må sovne ensom
nå snør det verre
enn da vi møttes første gangen

Nok en nattehimmel
i byens lyse gater
sommerglød
øl i Wien
uten meg
ferdig med den grønne kamoskjorten
bort fra meg

men når jeg tenker på deg blir jeg svimmel

Dans til Vaular

av den 16. juli 2014

Du hopper
knærne opp til magen
hopp, hopp
armene over hodet
parketten gynger
håret ditt
langt
danser rundt smal midje
perler klinker i fletter

Du hopper så hurtig du kan
Vaular snakker raskere
du roper med ham

Jeg lukker øynene
armene over hodet jeg også
beina går mens
Vaular flørter vers
etter vers

Du ser på meg
gliser bredt
dans mer sier kroppen
jeg elsker deg
sier øynene

Hvem skal du hoppe med
til Vaular
når jeg drar
Ikke spill ham
når jeg ikke er der
Bare tenk på ham
for deg selv

Nynn rett opp

og ned

Hør ka æ har å si dæ
å dætte e nåkka
alle gjør
før de
slår ut vingan
de
lære å

fly

denne gangen skal det gå bra

av den 15. juni 2014

Sukker på tungen.

Sol på huden.

Favoritt sangen på høyttaler.

Kjøretur til et ukjent sted.

Gitar spill.

Solnedgang i armene dine.

Det er ubeskrivelig vanskelig å forklare hva du gjør med meg, men jeg kan ikke annet enn å sveve sammen med sommerfuglene som du gir meg. Jeg lurer på hvorfor du ikke kom før, men jeg skjønner at det var i dette øyeblikket at jeg trengte deg. Og kanskje det var i dette øyeblikket hvor du trengte meg. Alt jeg vet er at jeg aldri vil gi slipp.

Kyss meg hardere.

Hold meg tettere.

Jeg vet vi alltid får en forvarsel når det kommer en storm, men du slo til som lyn fra åpen himmel, og ønsker at jeg hadde fått vite at det var en storm på gang, men i øyeblikket gjør det meg ikke noe. Regn over meg.

Og jeg vet en kjærlighet som dette ikke kan vare for evig, men vi kan gjøre vårt beste på å holde den i live. Du varmet opp mitt iskalde hjerte, og ingenting annet betyr noe enn deg. Jeg holder på å gå fra vettet, men det går greit. Du vil alltid finne meg igjen og ta meg med tilbake.

Siri

av den 9. juni 2014

Hun endre opp på baderoms gulvet, tårevåt og alene. Det var ikke meningen at det skulle skje. Jeg ville ikke gjøre dette mot henne. Men, jeg kunne jo heller ikke noe for det. Det er ikke min jobb å filtrere samtalen mellom to individer, jeg er bare budbringeren. Jeg bare får og gir det som er, og tenker ikke mer over det. Det er ikke meg å blande meg inn i samtalen mellom dem. Det er ikke opp til meg å bestemme hva som kan og ikke kan bli sakt. Det er meg de sender gjennom. Det er alltid sånn.

Jeg vet mer enn jeg skulle. Jeg vet hva han skrev, hva han visket ut, og hva som faktisk ble sendt. Det er jeg som står for at de faktisk blir sendt, og levert. Hva som skjer med deres følelser er ikke mitt ansvar. Jeg er bare en skjerm og noen knapper. Jeg er bare det lille mellomstoppet i samtalen. Jeg har lest meldingene og jeg har ringt. Det er alltid sånn.

Skriver…. Skriver

”det er en jente”

ånei, ikke gjør dette. Ikke nå. Hun har nettopp fått vite at bestevennen hennes har endt opp på haukeland igjen. Hun har nettopp kranglet med moren om hennes frihet. Jeg vet hva du skal skrive, og jeg vet at utfalle ikke vil være fint.

Skriver…. Skriver

”okei..”

Han klynger seg fast. Det gjør vondt langs sidene mine, og jeg vet at om han presser litt hardere, vil delene mine gå i alle retninger. Jeg vet du er redd, jeg skjønner. Jeg vet hva du skal si, og jeg skjønner.
skriverskriver

”Jeg vet jeg har vært så fraværende, og det er fordi jeg.. jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.”

trekk pusten dypt nå, gutt.

”jeg har gjort noe galt med å sjonglere mellom dere to, og jeg vet jeg har krevd alt for mye av deg.. og jeg vet du ikke viste”

sendt

Hun trekker pusten. Hun viste at det ville komme. Hun har skjønt at det var noe som holdt han tilbake fra de timelange samtalene de hadde før. Og da snakker jeg tiiiiiiime lange. De erklærte deres kjærlighet til hverandre som om det var det eneste de kunne gjøre for å få puste.

Skriverskriver

”det går fint”

det går ikke fint. Hun klunger seg til puten sin. Tårene triller, og hulkingen begynner i det at hun ser at han skriver igjen. Jeg vil ikke se, men jeg må. Jeg er budbringeren. Det er min jobb å la ordene komme frem. Selv om det smerter.

Skriverskriver

”jeg er lei for det”

ja, han er det. Tårene presser på hos han og, men han vet det må gjøres. Han klarer ikke holde det tilbake mer. Hun fortjener bedre, skriver han, men han sender det ikke. Han tror hun vet det. Hun gjør ikke det. Akkurat nå klynger hun seg fast til vasken, prøver å holde seg oppreist. Prøver å få tak i noe som kan tørke vekk tårene og smerten.

Skriverskriver

”det går fint”

hun ser ikke skjermen mer. Tårene tar over øynene hennes.

”jeg klarer ikke snakke mer nå. God natt”

Sendt

Han vet hun er såret, men hun sier jo at det går bra. Da må det vel gå bra. Hun legger seg ned på gulvet, håndkle klemt i hånden hennes.

slå av?

Hun sviper skjermen, og alt blir svart.

Den der bedritne kjærligheten

av den 5. juni 2014

Jeg bruker mye tid til å tenke på kjærlighet. Jeg forakter kjærlighet, jeg unngår kjærlighet, men så krever jeg plutselig kjærlighet og kjenner livsgnisten suges ut av meg i dét jeg føler meg avvist. Jeg konkluderer med at jeg kanskje ikke ønsker kjærlighet, men jeg trenger det. Meg og kjærlighet er vanskelig å forstå seg på. Jeg liker å være forelsket. Ulykkelig forelskelse gir meg adrenalinkick. Jeg lurer av og til på om han kanskje elsker meg. Jeg håper han gjør det. Håper han gjør det uten å fortelle meg det. Det er sånn jeg gjør det, det er den vakreste følelsen. Det er sånn jeg vil ha det. Vi har et uttrykk for det, på engelsk, som heter «skinny love». Det er mange som har hørt det, mange har sunget det, men det er ikke alle som har forstått betydningen av det. Skinny love er en situasjon hvor to mennesker elsker hverandre eller geniuint liker hverandre. De vet det, men de tør ikke å fortelle hverandre det. I følge ordboken tør de ikke å fortelle det fordi de er sjenerte. Det tror ikke jeg. Jeg tror de har det som meg og han. De liker tilværelsen. De trives med hverandre, og vil ikke ødelegge det ved å innrømme at de elsker hverandre. Det høres traust ut for noen, kanskje til og med idiotisk, men det syns ikke jeg. Skinny love er det fineste i hele verden.

 

Utdrag fra en lengre, uferdig tekst. 

jeg beklager

av den 5. juni 2014

It became harder every day, to realize that I could not fix you,

I always believed I could kiss the pain away,

But it seemed like it only made it harder for you to breathe.

And my lips can’t form the word amazing enough times

For you to believe them

tilbakefall

av den 29. mai 2014

Øyeblikket hvor jeg så han igjen var som en hetebølge av følelser som slo meg i fjeset til jeg følte meg brent. Akkurat i det øyeblikket hvor øyene mine møtte ham.
Det er nøyaktig 6 måneder, 13 dager, 21 timer siden jeg sist så ham.
Det er nøyaktig 6 måneder, 13 dager, 21 timer siden sist han sist fikk meg til å føle meg knust, og etterlot meg på egenhånd, presset inn mot en fjellvegg. Det er 4 måneder siden han erklærte sin skyld til meg og tok den straffen han fikk. Og det er 2 timer siden vi brøt reglene som han hadde fått plassert på seg når det kom til meg. For når jeg så ham, kom alt tilbake.

Kveldene i armene hans. Kyssene på pannen når jeg gråt. Øynene hans når han var lent mot meg. Klemmene som aldri tok slutt. Boksene fylt med favoritt mat og ting når vi var syk. Regntunge dager i stuen. Dårlige filmer. Pepperkakebaking med tvillingene.

Alt kom tilbake, og det hvisket bort alt vettet mitt. Og igjen var jeg i hans armer. Igjen sa han at han aldri kunne tilgi seg selv for de tingene han gjorde i sin giftpåvirkede tilstand. Han skulle bli bedre. Han var bedre.

Jeg skulle ikke møte ham. Jeg hadde lovet at jeg skulle holde meg unna, og brøt all kontakt. Men hva kan en jente gjøre når gutten hun ga alt til står foran henne og ber om hennes hånd igjen? Hva kan en jente gjøre når hun ser en knust gutt, annet enn ville fikse ham? Og hva kan en jente gjøre når hun er minst like knust selv?

Lukten din er som limt fast til huden min nå, og jeg må skubbe huden til uendeligheten for å få vekk smilet ditt fra tankene mine. Må kysse flere gutter før jeg kan glemme leppene dine igjen. Og jeg må lære å gi slipp. For du er fortsatt ikke bra for meg, selv hvor mange ganger jeg folder hendene for at du skal være den som redder meg. Igjen.

Forglem meg ei

av den 28. mars 2014

Jeg lukket øynene
noen sekunder
og da jeg åpnet dem igjen
var hun vekk

Da stod du der
ikke forandret, men utviklet
ikke en annen
ikke den samme

Hadde opplevd verden og dens smerte
uten meg
blitt voksen
uten meg

Kollektive drømmer glemmes
Gleden vi en gang delte
svinner hen
som deg må jeg nå klare meg alene

Nei
du smilte til meg i dag
og jeg så oss i øynene dine
du glemmer meg ei

Usikker

av den 6. mars 2014

Du var rundt meg som luften jeg puster
og lever som en del av min eksistens
Som om jeg var grunnen til at du klarte å møte dagen

Men var jeg vekke i et øyeblikk
hadde du lett funnet en ny
og jeg ble lagt på hyllen
som en utdatert leke

Jeg tror jeg klarte å plasere det sammen
hvorfor du bytter oss ut
som slitte sko

Du er redd for å være alene
og redd for å komme for nærme