Uten tittel

av den 6. februar 2014

frosset er jeg
og frosset vil jeg være
til den dagen du for en gangs skyld
faktisk legger dine varme iriser på meg
og faktisk ser igjennom meg
og ikke bare den lille som du ser i gangen

Jeg tinte litt, når du ventet på meg
og fulgte meg ned spirallen
og snakket med meg hele veien
og ordene dine føltes som en salme

Jeg smelter av luften
som din lukt fyller
og smilene du stråler meg
hva skal jeg gjøre for at du faktisk
skal smile til meg?

Jeg er fortapt i omfavnelsen din
og jeg vil ikke gi slipp
for ordene du sier
og ordene du mener
er flettet sammen som en båtknute
som aldri vil løsne.

men frosset er jeg
og frosset vil jeg være
til den dagen du sier du elsker meg

Min feil

av den 19. desember 2013

Sengen begynte å bli oversvømt

Av stilhet og hemmeligheter som gjemte seg under dynen.

Jeg lente meg over for å gi det et god natt kyss, men det skulte kom i veien,

Ved å føre tankene mine over på det dystre, mørke, lengselsfulle, som lå gjemt under dynen.

Og jeg leste for å distrahere stemmene i hode,

Men stemmen din forsvant også i bråket jeg selv lagde

 

Jeg så aldri øynene dine så glansfull

Som når du så arrene fra fortiden min,

Og skjønte hva det var, selv uten forklaring.

Og du dro meg inn i matskapet og kysset meg

Og jeg tenkte at ting vil bli bra igjen.

 

Når vi var alene, låste vi alle dårer

Inkludert våre egne

Og brukte kun tiden i hverandres underflater.

Du sa at kroppen min var et lerret,

Og du ville male på all den skjønnheten du så på den

For å motbevise hemmelighetene under dynen i det de hadde å si

 

Men med tiden ble det vanskeligere å huske

Hvordan vi egentlig fungerte

Og om vi egentlig elsket hverandre i det hele tatt

Eller om vi bare var hverandres svar på et ubestemt spørsmål.

Men jeg trodde deg fremdeles på de ordene du sa

For hvilken jente kan glemme det å høre

”Du ga alt mening for meg.”

 

Men en jente vil heller aldri glemme

De ordene de får når deres kjærlighet skjønner at det er håpløst.

”Det blir vanskeligere for hver dag, å innse at jeg kan ikke fikse deg.

Jeg trodde alltid at jeg kunne kysse smerten vekk,

men det virket som det bare gjorde det verre for deg å puste.

Og leppene mine kan ikke forme fantastisk nok ganger

For at du skal tro meg.”

 

Og etter det var det ikke lenger så liten plass i sengen mer

Ikke når du forlot dem for en annen blondines fristelser

Men jeg kan vel ikke klandre deg for at sengen er blitt kald

For det var jo tross alt, alt min feil.

 

Trodde du var min

av den 15. desember 2013

Smilet faller

Mitt-
ut av munnviken
en regnskur
blir til en liten
tåre
et kyss blir
til varm rødme
som du visket vekk

du strekker deg etter
mer
men jeg når ikke opp
det er for høyt

Sommernatt

av den 15. desember 2013

Vinden er en sommerfugl

Vifter glamorøst med vingene

I takt med øyelokkene mine

Med munnen

Mens fingrene krølles

Prøver å ta tak

I hjertestrengen

Slå en akkord

Et kjærtegn mot gåsehud

Farvel

av den 12. desember 2013

Jeg kunne hørte hjertet mitt slå.

Jeg kunne høre alles hjerter slå.

Og jeg hørte tikkingen av tiden vi hadde sammen,

og tiden vi hadde igjen.

Kulden braste gjennom vinduet,

og traff oss med en intens smerte.

Alt var så intenst.

Jeg hørte øynene smerte,

holde tilbake alt til siste dråpe.

Vi skulle ikke gråte.

Vi skulle ikke si noe.

Pusten var langsom, trist og utmattet.

Lungene var lei. Hjertet var lei.

Men hun skulle vente. Hun skulle se alle.

Hun skulle gi av sitt siste.

Hun strakte hånden min, og smilte når jeg satt meg bort.

«Jeg er så stolt av deg»  Siste ordene jeg hørte.

Siste hun klarte å si.

Og jeg sa «jeg er glad i deg». Og med det gled hun bort.

Med det svever hun. Og hun danser igjen.

Og hun er med sin kjære igjen.  Hun fikk sin hvile.

Takk for alt farmor.

mareritt

av den 23. november 2013

Det er ikke en rettighet for menneskeheten å bli elsket, eller å elske. Det er et privilegium. Det er ikke noe som faller rett i hendene våre på et bestemt tidspunkt, men noe vi må selv bygge oss opp mot for å kunne få tilbudet om å binde seg.

 

Det å elske er en kjærlig følelse. Den er brennende. Varm. God. Den er vond. Hjerteskjærende. Lidelsesfull.

Har du elsket, blitt elsket, eller se kjærlighet gå tapt i andres øyne, vet du hvilken type kamp det er. Hvilke ekstreme tiltak vi til tider må ta. Krangler som bæres gjennom utplukkede og spontane ord. Bemerkninger og slag som blir sent alt for mange ganger i retninger de aldri burde være ment for.

 

Du var farlig. Jeg skulle ikke elske deg. Og det fikk jeg senere kjenne på. Denne kjærligheten var dødelig. Det var ikke en rettighet i det hele tatt. Men det var ikke et privilegium heller.

Dette var et mareritt.

Skilsmisse

av den 17. november 2013

Det holder.

Stopp

”du ødela ekteskapet mitt. Jeg håper du er fornøyd”

langt ifra. Jeg sto ved deres side når dere ga deres løfter.

Jeg delte gleden med dere.

Og jeg deler sorgen.

Jeg er støtten i deres lille spill, dommeren som klarer å si ifra når nok er nok.

Og nå er det nok.

Stopp.

Skyld.

Skam.

Tap.

Tårer.

”det er din feil”

”Du ødela for meg”

hun hører ikke.

Jeg er støtten hos dere, slik at deres kanter ikke faller fra hverandre. Slik at dere ikke faller fra deres bunnede ringer.

Jeg lever i konstant inndragelse i et liv som ikke er mitt.

Stopp!

”Du ødela ekteskapet mitt. Jeg håper du er fornøyd”

Nei. Det er jeg ikke.

Og det var du som ødela det. Det var du som knuste det.

Det var du som bøyde dine egne løfter og din egen ring.

Det er din rett å gi de tilbake.

 

Twisted Ends

av den 15. oktober 2013

Dette er et utdrag jeg har planlagt å utvide på lenge, men har ikke klart å få ideer til. Her kan du lese min skrivestil.

Språket er engelsk og ikke egnet for alle.

 

I started my day as I usually do; feet on the table and a cup of steaming hot coffee between my hands. The fragrance of the black liquid put my mind at ease as I took a slow swig. I turned my head to the window and smiled at the dove that seemed to like sitting there. So peaceful. I got up from my chair and turned on the tv before I sat back down. News as usual. Bleh. I changed the channel. I zapped again. And again. The short glimpses of news, cartoons and documentaries blinked on the screen for a minute before I finally shut the tv off. Same pattern as I follow every now and then.

«Bored?» a voice hummed behind me.

I turned around and looked at him. «Kinda,» I replied. «Finished showering, I see.»

The light grey creature nodded, shaking off pearls that had formed on his scales. He grabbed around his towel and loosened it before it dropped to the floor, uncloaking his erect, dripping cock. He looked back up at me.

«Fine,» I sighed and got up from my chair.

 

It took well half an hour to rid my mouth of the taste of dragon cum (which for the record doesn’t taste like one would expect). And this wasn’t the first time I had to endure this. I don’t like it, but it is a price I put on my shoulders. After all, I am his boyfriend. And it’s thanks to me that he is stuck in this realm until another portal will open. That day is one Dracord and I will always remember. His emerald green eyes meeting mine… I was sold.

I closed my eyes and let out another cough. It felt almost like my lungs were exploding within my chest. God damnit, cold. Just leave, and let me breathe withou- I coughed again. Ugh, I’ll just go to bed...

Forfatteren

av den 11. oktober 2013

 

Det var minner. Sekunder som passerte forbi som den sterke vinden på en varm septembers dag som drar med seg alle løvene, sammen med alle ordene og tankene som hadde blitt brukt. Og mens hun sto der foran ham med skjelvene bein, som om hun ikke kunne gjøre noe annet. Det var stille for et øyeblikk, helt frem til han brøt stillheten med hans ord. De siste ordene han kom til å si henne, dette viste hun. Hun viste at han ville snu seg og forlate henne etter dette.

«jeg så på deg mens du elsket ham. Jeg så at du forgudet ham med øynene dine og du ga ham alt han ville ha. Du ga ham hjertet og sjelen din, så det ville jo bare ha hvert en selvfølge at han ville være med deg, men har var ikke det. Ikke virkelig. Fordi jeg også så at han ikke returnere den kjærligheten. Han så ikke på deg på samme måte som jeg gjorde. Og han ga deg ingenting, noe som er så langt ifra det du fortjener. Og fremdeles så velger du å bli med ham. Og jeg tror jeg kan forstå det fordi jeg vet jeg aldri ville ha gått hvis jeg fikk muligheten til å være med deg. Fordi jeg elsker deg slik du elsker ham.»

Ordene lå i luften på den søte lukten av gresskar pai og pepperkaker fra bakeriet rett ovenfor gaten. Noen unger utenfor sto og gapte gjennom vinduet, lengtet etter de søte fristelsene. De dro i armen til moren og tryglet om å gå inn. Hun festet blikket på vinduet og så på menneskene som satt der inne. Sippet kaffe og spiste kaker og leste bøker. Og hun skulle ønske at hun var der i stede for ute i kulden med ham. Hun ville ikke høre det.

Han kunne se at ordene rørte henne, det faktum at han var så betatt av henne rørte noe i henne. Han viste at hun viste om det. Og at hun hadde vist i en god stund. Hun hadde bare blokkert det og gjemt det vekk. Men hun viste. Eller kanskje hun bare var blind til det. Han var ikke helt sikker. Og han trodde vel at han egentlig ikke ville vite det. Det eneste han viste var at hun var den eneste han ville ha, men også den ene han ikke kunne få.

Hun var så nydelig. Hun hadde den type øyne som skinte når hun snakket om sin favoritt forfatter og sanger. Og smilet hennes var så fantastisk, men hun kunne ikke fordra det, så hun prøvde å la være å smile så mye, eller dekket til munnen sin når hun syntes noe var morsomt.

Og hun var vidunderlig på alle mulige måte, men hun viste ikke det. Hun trodde ikke på det når noen fortalte henne det heller. Han viste ikke om det var på grunn av den trøblete barndommen, eller om det var fordi han aldri sa det til henne. Han viste at han ville ha fortalt henne det hele tiden, men han trodde ikke at det ville være tillat av ham å gjøre. Så noen ganger prøvde han å få inn noen kompliment i samtalen. Noe så enkelt som «du ser nydelig ut i dag» eller «du er så fantastisk.», og selv om han fikk si det så ville han enda gi henne enda mer, fordi de ordene ikke var nok til å forklare henne. For hun var så mye mer enn bare et ansikt. Enn en person. Enn en fremmed du så på gaten. Hun var alt. Hun var kjærlig og god.

Hun hatet komplimenter. Og vanligvis så ville hun snu hodet og sett vekk, stirre ut i luften til ordene forlot tankene hennes. Og noen ganger så kunne du se at tårer formet seg i øynene hennes. Og kanskje du aldri ville vite hva som gikk gjennom hodet hennes i det sekundet som fikk henne til å føle seg så liten, og kanskje ikke en gang hun viste det.  Men den hjerteknusende delen var det at hun følte at hun ikke kunne akseptere det. Som at det ikke var et kompliment ment for henne. Men det var det, og alle komplimenter som noen gang ville bli sakt av ham ville alltid bli ment for henne, eller ha noe med henne å gjøre, selv når hun ikke var den til å høre det.

Og det var det. Han sa farvel uten at hun viste det.

 

Han tenkte stadig på henne. Stadig på hvor hun var nå. Hvem som elsket henne. Hvem hun elsket. Hva hun gjorde. Han lurte ofte på om han aldri burde ha gått. Aldri burde ha forlatt henne. Men han viste at hvis han ønsket å komme seg videre, hvis han ønsket å leve for seg og ikke for henne, så måtte han dra. Så det var det han gjorde. Etter deres samtale så snudde han og gikk. Og han så seg ikke tilbake. Hvis han gjorde det, så kom han aldri til å dra. Han kom ikke til å gå fra henne.

Han savnet henne. Hver dag så savnet han henne. Smilet, øynene, latteren, henne. Alt ved henne. Og et sted, langt nede, var det en kløe i hjertet hans, men han hadde bestemt seg for å ikke la det bli sprekker. Han var redd for hva som kunne komme ut hvis han gjorde.

Han lurte på hva som egentlig holdt ham tilbake i alle de årene. Hvorfor han aldri prøvde hardere. Hvorfor han lot henne bli behandlet så dårlig. Hvorfor han aldri stoppet ham. Hvorfor han aldri lot seg selv stå opp for henne, selv når han skulle. Det var ubeskrivelig den smerten han følte når han tenkte på henne. Så, som alle andre dagen han hadde gjort helt siden han møtte henne, satt han seg ned på det harde tregulvet med sin lille skrivebok, og skrev ned ordene han husket hun pleide å si. Han skrev ned hva han tenkte om henne, savnet sitt etter henne. Og noen ganger når han leste gjennom boken så lurte han på hvorfor de eksisterte. For uten ord, så ville ikke noe av dette hvert.Men også, uten ord så kunne han aldri ha forklart hva som skjedde de årene. Og han kunne aldri ha skrevet det ned.

For det var nå, 20 år etter de skilte lag at han enda lot de ordene som ble usagt bli skrevet ned i brutale og hjerteskjærende bøker, hvor han levde ut drømmen om livet dere sammen. Den eneste måten han kunne leve ut hans eneste store kjærlighet.