Edderkoppen

av den 3. september 2017

Det henger ett spindelvev utenfor vinduet mitt.

Jeg drepte den jævla edderkoppen for flere uker siden, endog skinner solen hver morgen.

Kadavrene fortsetter å svinge seg i silketråder

og kaster skygger på gulvet.

Et diffus ekko

Jeg unngår å tråkke på dem.

Ikke ut av respekt,

men av frykt for at mine etterfølgere

en dag, også, vil glemme meg.

Skog på skjerm

av den 19. april 2016

Jeg tror på det de sier
når de ikke snakker om
seg selv i rom
eller meg i tid
men dem i morgentimene

Setninger med få
personlige pronomen
bare naturens

eiker
steinrøyser
lyng
vannfall
kjenn et gresstrå mellom fingrene og en stein på panna
sildrer

jeg renner tilbake
til minuttets siste oppdatering

Uten tittel

av den 7. april 2016

Det var ikke rommet i seg selv som fikk magen min til å vrenge seg. For hvem føler vel trang til å kaste opp av å se en helt ordinær IKEA sofa? Nei, det var ikke rommet, men alt som hadde utspilt seg her. Så mange kvelder hadde jeg sittet i den vinduskarmen, i gjenskinn av skrivebordlampen som ikke lenger stod der. Den som knust da raseriet tok overhånd. Den du sa du skulle kjøpe ny av – for vi vet begge to at det var din feil.

Jeg snudde meg og måtte bite tennene sammen for å ikke bryte i gråt da jeg så at du kom inn. Hvordan kan du se på en person og føle alt, men samtidig ingenting? For det var egentlig du som var dette rommet. Du var gleden, sorgen og smerten som hadde utspilt seg her mellom disse fire veggene. Døren som hadde betydd både velkommen og farvel. Taklampen som gjorde dag til natt, og hyllen som oppbevarte alt fra gamle leksikon til fotoalbumene våre.

Alt var der. Akkurat som før.

Likevel var ingenting det samme lenger.

Life: Press Start To Continue

av den 17. november 2015

If I told you I’d never thought about it

You would have to call me a liar

 

And I’ll tell you how my gun would fire

but I never really talk about it

 

Dreaming always help me linger

cause I’ll never really pull the trigger

 

So dark and willing once I awake

Seems I never learn from mistake

 

If I told you I’d never thought about it

You should know that I’m a liar

 

cause there is just one thing that I must admit

I am the afthermath of a misfire

 

Another day goes by in this fragile mind

When I’m obscured and blind,

by the devil inside

I see lightning strike and then hope will shine

 

So when you ask me why

I don’t fear my own death

and how love got me fighting

for my next breath

 

I will hold you tight

and caress your skin

This, for me, is when life begins

 

 

 

 

 

 

 

Moder Kosmos & Slangenes Urverk

av den 5. november 2015

Sekundene tikker forbi og tar med seg din hverdag

Livets opphold betales i beskjedne avdrag

Den unge drifter vekk i drømmenes behag

og frykter ikke rottens endelige jag

 

Startskuddet går men du hører ikke etter

før du våkner opp  i urolige netter

Så du forbanner månen

og løper mot daggry

 

Solsteken blender

og gribbene flyr

 

Mørket kryper opp

mot himmelen i kveld

slangen sirkler rundt din kropp

og krever inn sin gjeld

 

Ett siste ildfullt ånde

Led meg vekk fra det vonde

Moderlig gudinne

Tilslørte minner

inn i lyset du forsvinner

 

 

 

 

 

hjernemasse

av den 13. juli 2015

«Skal du stikke av og bare gi faen da?»

«Det var planen, ja»

«Hva med alle folka?»

«Hvilke folk?»

«Du vet. Alle du er glad i og sånn»

«Jeg er ikke glad i noen»

«Alle som er glade i deg da»

«Det er ingen som er glad i meg»

«Fuck you»

Peter er en jævla idiot. Maiken vet at hun fornærmet at, at Peter er «en av de folka som er glade i henne». Men fuck han, jævla idiot. Han skjønner det ikke uansett. Først og fremst fordi hodet hans er fylt med videospill og Redbull, og fordi han ikke kan skjønne det.

Det var ikke han som så det. Han var ikke der. Uansett hvor mange ord Maiken bruker på å beskrive det, uansett hvor grafisk hun blir, holder det ikke. Han kan ikke skjønne. Selv om ordet hjernemasse kommer opp i forklaringen, har det ikke god nok effekt til å få Peter til å kunne se det for seg. Og der ligger hele problemet. Han var ikke der, han så det ikke. Fuck han.

Maiken har planlagt dette godt. Pakket i mange dager. Hun vil dra. Hun er klar for det..

Det er uansett bare et spørsmål om tid før alle finner ut at hun var der. At hun var en av de heldige som fikk være vitne til hjernemassen. Peter er den eneste som vet om det. Og alle de andre som var heldige tilskuere- Sandra, Lasse, Sondre, Øyvind. Og nå står snart politiet på døra. Hun kan kjenne det på kroppen.

«I’m outta here»

Maiken slenger sekken over ryggen og den store, brune Adidas bagen over skulderen.

Et siste blikk over det rotete pikeværelse. Orlando Bloom henger fortsatt på veggen. Der har han vært siden Maiken var 14. «Hade da, baby Bloom. Kommer til å savne deg»

 

It is only the molecules moving

av den 30. januar 2015

When them birds have trouble flying
cause the wind howles and scream
of a night not yet darkened
oh, what a scene

The trees follow dancing
to the flute in the air
it is only the molecules moving
it is only them who dare

To move like thunder fast
through woods and towns they run
and all the people on the ground
Longing for some sun

I have still not yet forgotten
the horror of the curse
when ten thousand trees are waving
I feel the weight of the universe

Uten tittel

av den 10. oktober 2014

Hvordan er det mulig, med all din erfaring med ensomheten, å reise deg og bare gå? De har sittet i samme togkupé i to timer da toget stopper på hans holdeplass. Så han reiser seg for å gå, men stopper på vei for å heise sekken over skulderen. De har samme sekk, hun en sort og han en grønn, Kånken. Han ser lenge på henne før han faller brått tilbake i setet. Hun har et tomt uttrykk, omkranset av brunt, tørt hår, ullgenser i samme farge. I to timer har hun ikke sagt et ord, ikke han heller, og nå ber hun ham om å bli. Han kjenner henne ikke.

Hvem er du? Spør han. Hun svarer ikke, bare fortsetter å stirre tomt på ham med armene i kors. Han prøver å smile, ser ut av vinduet. Det snør, desember, store puter av frosset vann faller sakte fra en stjerneklar himmel. Hvem er du? Gjentar han. Svelger, han må av før toget starter igjen, så han tar et nytt grep om sekken, reiser seg. I kupédøren stopper han igjen, snur seg. God jul da, han prøver å virke hyggelig. Når han kommer av toget sekunder etterpå snør det ikke lengre, desember, det snør ikke.

Hei

Hei

av den 23. september 2014

Jeg blei stående og glo.

Nesten helt betatt
Der de stod og lo.
Der normer vart vedtatt.

Jeg følte meg utstøtt.
Ble stående og drømme.
De gav meg et gløtt.
Jeg kjente blodet strømme.

Det tok tid før jeg fattet
De stirret på meg.
Jeg gjemte meg i krattet,
Jeg skulle sagt «hei».

Det umulige

av den 17. september 2014

Noen ganger, når jeg bare vil skrive dikt, kjenner jeg hvordan ordene presser på innenfra. Hjertet mitt er fullt av ord. Det er som om en plante blomstrer inni meg, og jeg lar den vokse ut gjennom huden, ut gjennom fingrene, ut på det hvite papiret, mens jeg hører spurvene og trostene og lerkene i skogen utenfor vinduet, prate, diskutere og synge langt inn i soloppgangen. Jeg ser det hvite arket så vidt i mørket, som et lys, likevel skriver jeg i blinde, og det er som om ordenes skjønnhet kryper oppover åssiden, når solstrålene trenger inn gjennom gardinene, og lyser opp de sirlige bokstavene, akkurat slik det må være å finne svaret, løsningen, kanskje fasiten, til hva livet skal bringe. Det øyeblikket, når du innerst inne, vet hva du skal, hvilken vei du skal gå, og ingenting annet betyr noe. Å kunne finne veien i mørket, uten kart og kompass, når du famler i livet, på leting etter svar, og selv ikke det å stå alene i natta, skremmer deg lenger. Det er dit jeg vil. Alle disse veiene jeg har gått, uten gatelys, uten bylarm, uten mennesker, og alt jeg har kunnet lytte til, var mine egne pulsslag, mine egne hjertebank, med en pust i sånn utakt, at selv et tonedøvt menneske kunne klart å stemme et piano. Det umulige, er mulig, og jeg leter etter det, hver eneste natt, i drømmene, i marerittene, i det nakne, forstummende mørket, når det blå lyset fra halvmånen stiger inn gjennom vinduet, og legger det glattbarberte hodet sitt, ved siden av mitt, på hodeputen min.

12