Edderkoppen

av den 3. september 2017

Det henger ett spindelvev utenfor vinduet mitt.

Jeg drepte den jævla edderkoppen for flere uker siden, endog skinner solen hver morgen.

Kadavrene fortsetter å svinge seg i silketråder

og kaster skygger på gulvet.

Et diffus ekko

Jeg unngår å tråkke på dem.

Ikke ut av respekt,

men av frykt for at mine etterfølgere

en dag, også, vil glemme meg.

Uten tittel

av den 7. april 2016

Det var ikke rommet i seg selv som fikk magen min til å vrenge seg. For hvem føler vel trang til å kaste opp av å se en helt ordinær IKEA sofa? Nei, det var ikke rommet, men alt som hadde utspilt seg her. Så mange kvelder hadde jeg sittet i den vinduskarmen, i gjenskinn av skrivebordlampen som ikke lenger stod der. Den som knust da raseriet tok overhånd. Den du sa du skulle kjøpe ny av – for vi vet begge to at det var din feil.

Jeg snudde meg og måtte bite tennene sammen for å ikke bryte i gråt da jeg så at du kom inn. Hvordan kan du se på en person og føle alt, men samtidig ingenting? For det var egentlig du som var dette rommet. Du var gleden, sorgen og smerten som hadde utspilt seg her mellom disse fire veggene. Døren som hadde betydd både velkommen og farvel. Taklampen som gjorde dag til natt, og hyllen som oppbevarte alt fra gamle leksikon til fotoalbumene våre.

Alt var der. Akkurat som før.

Likevel var ingenting det samme lenger.

søndag

av den 21. april 2014

 

danse til bob marley og skure gulv

søt såpe lukt

små føtter over vått tre

de lykkelige øyeblikkene

som aldri vil bli glemt

Natt i byen min

av den 4. april 2014

Denne byen er for liten
for oss
jeg får ikke puste
mild vinternatt, en gylden, lys blå himmel

Vi suser gjennom stille gater
i din lave bil
tørr asfalt
det kjennes som Paris
jeg kjenner at jeg lever

Å rømme fra alt bak oss, gjennom gatene
stille, duse gater
mild vinternatt, en grønn himmel
bak ruter i en lav, sølvgrå bil
herligheten tar oss

Denne byen er for liten
vi gjør hva vi kan, farten gjør den større
hvem er vi til å dømme, ungdom i en rask bil
du er den du er
du sier ingenting
lar oss holde på
og venter til vi kommer igjen

Klisjé

av den 3. april 2014

Det er en faens klisjé
at den du elsker, lar du gå
du lar han slippe fri
du lar henne fly fritt
fritt svev ut i intet, uten deg

Det er en veldig klisjé
likevel er det slik med klisjeer
at de som regel har rett
de er der for en grunn

Det er en uoverkommelig klisjé
at jeg nå lar deg gå
gå hvor du vil, jeg sier det er det samme for meg
det er greit, jeg er enig
men jeg er ikke det, egentlig
klisjeen har talt
du får fly fritt
luftig svev, og jeg håper du glemmer meg fort

Det er en vondt og grusom klisjé
at jeg nå står på bakken
igjen alene
så jeg snur meg og går
ser ikke tilbake
for da tauer jeg deg bare ned igjen
og ingenting er mer smertefullt enn det

Splittet

av den 28. desember 2013

Glatt silke

Sklir vekk

Jeg prøver å

Holde fast i

Meg selv

 

Men armen min er ikke

Lang

Sterk

Nok

Til å

Holde meg

Selv

Fingre griper rundt

Ermet

Krølles i skrikene

Mine.

Trodde du var min

av den 15. desember 2013

Smilet faller

Mitt-
ut av munnviken
en regnskur
blir til en liten
tåre
et kyss blir
til varm rødme
som du visket vekk

du strekker deg etter
mer
men jeg når ikke opp
det er for høyt

Sommernatt

av den 15. desember 2013

Vinden er en sommerfugl

Vifter glamorøst med vingene

I takt med øyelokkene mine

Med munnen

Mens fingrene krølles

Prøver å ta tak

I hjertestrengen

Slå en akkord

Et kjærtegn mot gåsehud

Forfatteren

av den 11. oktober 2013

 

Det var minner. Sekunder som passerte forbi som den sterke vinden på en varm septembers dag som drar med seg alle løvene, sammen med alle ordene og tankene som hadde blitt brukt. Og mens hun sto der foran ham med skjelvene bein, som om hun ikke kunne gjøre noe annet. Det var stille for et øyeblikk, helt frem til han brøt stillheten med hans ord. De siste ordene han kom til å si henne, dette viste hun. Hun viste at han ville snu seg og forlate henne etter dette.

«jeg så på deg mens du elsket ham. Jeg så at du forgudet ham med øynene dine og du ga ham alt han ville ha. Du ga ham hjertet og sjelen din, så det ville jo bare ha hvert en selvfølge at han ville være med deg, men har var ikke det. Ikke virkelig. Fordi jeg også så at han ikke returnere den kjærligheten. Han så ikke på deg på samme måte som jeg gjorde. Og han ga deg ingenting, noe som er så langt ifra det du fortjener. Og fremdeles så velger du å bli med ham. Og jeg tror jeg kan forstå det fordi jeg vet jeg aldri ville ha gått hvis jeg fikk muligheten til å være med deg. Fordi jeg elsker deg slik du elsker ham.»

Ordene lå i luften på den søte lukten av gresskar pai og pepperkaker fra bakeriet rett ovenfor gaten. Noen unger utenfor sto og gapte gjennom vinduet, lengtet etter de søte fristelsene. De dro i armen til moren og tryglet om å gå inn. Hun festet blikket på vinduet og så på menneskene som satt der inne. Sippet kaffe og spiste kaker og leste bøker. Og hun skulle ønske at hun var der i stede for ute i kulden med ham. Hun ville ikke høre det.

Han kunne se at ordene rørte henne, det faktum at han var så betatt av henne rørte noe i henne. Han viste at hun viste om det. Og at hun hadde vist i en god stund. Hun hadde bare blokkert det og gjemt det vekk. Men hun viste. Eller kanskje hun bare var blind til det. Han var ikke helt sikker. Og han trodde vel at han egentlig ikke ville vite det. Det eneste han viste var at hun var den eneste han ville ha, men også den ene han ikke kunne få.

Hun var så nydelig. Hun hadde den type øyne som skinte når hun snakket om sin favoritt forfatter og sanger. Og smilet hennes var så fantastisk, men hun kunne ikke fordra det, så hun prøvde å la være å smile så mye, eller dekket til munnen sin når hun syntes noe var morsomt.

Og hun var vidunderlig på alle mulige måte, men hun viste ikke det. Hun trodde ikke på det når noen fortalte henne det heller. Han viste ikke om det var på grunn av den trøblete barndommen, eller om det var fordi han aldri sa det til henne. Han viste at han ville ha fortalt henne det hele tiden, men han trodde ikke at det ville være tillat av ham å gjøre. Så noen ganger prøvde han å få inn noen kompliment i samtalen. Noe så enkelt som «du ser nydelig ut i dag» eller «du er så fantastisk.», og selv om han fikk si det så ville han enda gi henne enda mer, fordi de ordene ikke var nok til å forklare henne. For hun var så mye mer enn bare et ansikt. Enn en person. Enn en fremmed du så på gaten. Hun var alt. Hun var kjærlig og god.

Hun hatet komplimenter. Og vanligvis så ville hun snu hodet og sett vekk, stirre ut i luften til ordene forlot tankene hennes. Og noen ganger så kunne du se at tårer formet seg i øynene hennes. Og kanskje du aldri ville vite hva som gikk gjennom hodet hennes i det sekundet som fikk henne til å føle seg så liten, og kanskje ikke en gang hun viste det.  Men den hjerteknusende delen var det at hun følte at hun ikke kunne akseptere det. Som at det ikke var et kompliment ment for henne. Men det var det, og alle komplimenter som noen gang ville bli sakt av ham ville alltid bli ment for henne, eller ha noe med henne å gjøre, selv når hun ikke var den til å høre det.

Og det var det. Han sa farvel uten at hun viste det.

 

Han tenkte stadig på henne. Stadig på hvor hun var nå. Hvem som elsket henne. Hvem hun elsket. Hva hun gjorde. Han lurte ofte på om han aldri burde ha gått. Aldri burde ha forlatt henne. Men han viste at hvis han ønsket å komme seg videre, hvis han ønsket å leve for seg og ikke for henne, så måtte han dra. Så det var det han gjorde. Etter deres samtale så snudde han og gikk. Og han så seg ikke tilbake. Hvis han gjorde det, så kom han aldri til å dra. Han kom ikke til å gå fra henne.

Han savnet henne. Hver dag så savnet han henne. Smilet, øynene, latteren, henne. Alt ved henne. Og et sted, langt nede, var det en kløe i hjertet hans, men han hadde bestemt seg for å ikke la det bli sprekker. Han var redd for hva som kunne komme ut hvis han gjorde.

Han lurte på hva som egentlig holdt ham tilbake i alle de årene. Hvorfor han aldri prøvde hardere. Hvorfor han lot henne bli behandlet så dårlig. Hvorfor han aldri stoppet ham. Hvorfor han aldri lot seg selv stå opp for henne, selv når han skulle. Det var ubeskrivelig den smerten han følte når han tenkte på henne. Så, som alle andre dagen han hadde gjort helt siden han møtte henne, satt han seg ned på det harde tregulvet med sin lille skrivebok, og skrev ned ordene han husket hun pleide å si. Han skrev ned hva han tenkte om henne, savnet sitt etter henne. Og noen ganger når han leste gjennom boken så lurte han på hvorfor de eksisterte. For uten ord, så ville ikke noe av dette hvert.Men også, uten ord så kunne han aldri ha forklart hva som skjedde de årene. Og han kunne aldri ha skrevet det ned.

For det var nå, 20 år etter de skilte lag at han enda lot de ordene som ble usagt bli skrevet ned i brutale og hjerteskjærende bøker, hvor han levde ut drømmen om livet dere sammen. Den eneste måten han kunne leve ut hans eneste store kjærlighet.