Albatrossen (monolog)

av den 8. oktober 2017

Iver plukker frenetisk varer fra butikkhyllene og legger dem ned i kurven, før han går mot kassen for å betale. Når han skal legge varene på båndet famler han, og velter varene slik at de ender opp med å ligge hulter til bulter. Ser opp, og møter blikket til Anita, kona til Freddy Johansen, som sitter inne og ble dømt etter møteulykken, der han kjørte trailer i ruspåvirket tilstand, og drepte Ivers kjæreste, Tomine, som døde momentant, kvelden Iver skulle kjøre henne hjem.


Hei, Anita. Jeg er så glad for at jeg endelig fant deg. Det er noen ting jeg virkelig har hatt lyst til å fortelle deg lenge. Altså, jeg fant ut hvor du jobber ved å søke deg opp på Facebook, og det jeg vil snakke med deg om er Tomine. Nei, ikke gå. Vær så snill. Ikke gå. Hør hva jeg har å si. Vær så snill. Jeg skal bare si dette, også skal jeg gå. Jeg lover. Ja, jeg lover. Altså, jeg har drømt den samme drømmen natt etter natt i årevis. Det er helt sykt, egentlig, men i drømmen blir en albatross skutt og drept med armbrøst, og hengt rundt nakken min.


Iver begynner å flakke med blikket, og blir mer og mer opprørt. Han hever stemmen, skifter bein fra det ene til det andre, og veiver frenetisk med armene. Blir tilslutt fullstendig desperat, og nesten forstyrret.

Ja, jeg skal snart gå. Herregud, du tror sikkert jeg er fullstendig gal, men.. Jeg bare må si dette her først. Ikke gå, vær så snill, ikke gå, bare hør, vær så snill. Det er veldig viktig for meg å få sagt dette. Hver eneste natt, i drømmen, ser jeg et glimt av Tomine, opp ned i bilen, med stirrende øyne, død, og det bare gjentar seg og gjentar seg, natt etter natt. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg drømmer dette, eller hva meningen med drømmen er, men det rareste er at i natt var ikke drømmen helt som før. Noe forandret seg midt i den. Tomine lå der fortsatt død ved siden av meg, men plutselig så jeg noe jeg ikke har sett før, og det var så merkelig, for da jeg våkna var det som om noe hadde forandra seg.


Det var ikke så langt igjen før vi var hjemme hos meg, bare rundt den neste svingen, også.. kom traileren. Jeg rakk ikke å svinge unna, for den skjenet over i motsatt kjørefelt, og jeg husker hvordan lysene speiler seg i asfalten, hvordan øynene mine glipper. Før det blir fullstendig mørkt. Når jeg åpner øynene igjen er det dørgende stille, bortsett fra lyden av dryppende blod mot metall, og det er når jeg snur hodet mitt at jeg ser henne. Tomine, som ligger ved siden av meg, med stirrende øyne, død, og albatrossen, som blir hengt rundt halsen min. Ja, ja, ja, jeg skal snart gå, jeg må bare fortelle dette her først. Hør, da, ikke gå, det er bare en liten ting til, så skal jeg la deg være i fred. På morgenen i dag googla jeg albatrossen, fant et dikt av Coleridge på Google, helt seriøst, ja. Et dikt. Diktet handla om en marinesoldat som dreper en albatross med armbrøst, noe som forbanner skipet, og som ender med at de andre soldatene henger den døde albatrossen rundt marinesoldatens hals, og gir ham skylda for drapet på fuglen.
Og det var da jeg skjønte hva drømmen har prøvd å fortelle meg i fem år. Det er at Freddy ikke skal måtte bære tyngden av den døde albatrossen som henger i repet rundt nakken min, natt etter natt, når det er jeg som burde bære vekten av skyldfølelsen. For det var min skyld. Ikke hans.

Nå lover jeg at jeg skal gå, og aldri plage deg igjen. Ha det.

Iver løper ut av butikken, og lar varene ligge igjen på båndet.

Vekten av skyld (monolog)

av den 13. september 2017

Begynte på Forfatterlinjen på Danvik folkehøgskole nå i høst, og får endelig gjøre det jeg elsker aller mest hver eneste dag: Å skrive. Nå for tiden jobber vi med dramatikk i forfatterklassen, og har begynt å skrive monologer. Her kommer utkastet til den første monologen jeg noensinne har skrevet. (Jeg har allerede begynt på utkast to, som jeg kommer til å legge ut etter hvert.)

Beskrivelse: Iver er en 25 år gammel mann, som har slitt med psykiske helseutfordringer i mange år. Han går ikke på skole, og klarer heller ikke å jobbe, og bor alene i en leilighet på Carl Berner i Oslo. Iver går til den døde kjærestens grav med favorittblomstene hennes i hendene, roser, og faller ned på kne i enorm sorg og desperasjon. Fem år tilbake i tid skal Iver, da 20 år gammel, kjøre den jevngamle kjæresten hjem, men ender med å kjøre av veien i ruspåvirket tilstand. Krasjen resulterer i at kjæresten dør momentant. Helt siden krasjen har han løyet til alle om hva som egentlig skjedde, men på kjærestens grav erkjenner han for første gang at det er han som er skyld i hennes død.

Jeg er en tungvekter, når jeg går til graven din. Tornene på favorittblomstene dine graver seg inn i hendene mine. Jeg spiser ikke, klarer ikke lengre å bære matvareposene opp trappen på samme måte som før. Jeg våkner dyvåt av svette hver natt av den samme drømmen: En albatross blir skutt og drept med armbrøst, og hengt rundt nakken min. Jeg ser et glimt av deg, opp ned i bilen, med stirrende øyne, et faktum; liggende over meg: Drinkene jeg aldri skulle ha drukket. Kjøreturen jeg aldri skulle ha tatt. Allerede da vet jeg at skyld har vekt, og at skylden er som tyngden av deg på samvittigheten min.

(Iver faller ned på kne i den fuktige jorden, mister rosene han har i hendene, som har kuttet opp innsiden av håndflatene hans, og hyler desperat og hult ut i luften, alt lungene og stemmen hans kan bære.)

Det er tyngdekraftens skyld at jeg blir dratt inn mot denne erkjennelsen. Det er tornenes skyld at summen av sårene mine er for store til å leges. Far er skyld i hvordan jeg har endt opp med å bli like varm under skjortekragen som ham, og hvordan jeg strekker ut et målebånd mellom meg, og alle andre rundt meg. Når jeg spiller kort gjør jeg akkurat det samme, holder kortene mine tett til brystet, og bløffer overfor alle rundt bordet. Det jeg nå skal erkjenne har jeg ikke fortalt til noen. Ikke engang til deg. For det fikk jeg aldri sjansen til, da du falt med blomstene. I fem år av mitt liv har alt som har gått galt vært alle andres skyld. Men jeg erkjenner nå: At ingen andre enn meg skal bære (tyngden av) den døde albatrossen som henger i repet rundt nakken min, og vekten av skyldfølelsen som gjør meg tung.