The Night sky

av den 27. januar 2018

I moved out of the night sky and in to the city

And with every step that played beneath

my stale sorrowed feet,

silence would most surely drown me

in the endless river of time.

Crushed against the waves

I got washed away

off this frail piece of ground

beneath the warm red sun.

And so, once again,

I moved back

into the swelling night sky

A mere witness

as the universe kept on floating by

the naked treetops as they laid,

on the earth I once did stray.

For all that there is

and all there ever was

What shall remain as my bones dry up?

kosmos

av den 12. desember 2017

i natt

så jeg

meteorregnet

hvite fragmenter av Gud

farmors synåler
spredt på himmelen

over de kobberfargede
fjellene som puter

å hvile

hodet på

ubestemmelighet (red.)

av den 19. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd,
husene, mørket og jeg,
en smeltedigel av by,
tynne, svarte strekmenn, svakt opplyst
av lyset fra gatelyktene, det er noe
med det ukjente, alt det
vi ikke kan se, de stjernestille
vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss
uten forstyrrelser,

hvis jeg bare kunne
finne ord, for denne stillheten, for hvordan
beskrive stillhet, kan den i det hele tatt beskrives,
ingen bevegelse, ingen lyd, hva er igjen
av en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover

ubestemmelighet

av den 19. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd, husene, mørket og jeg,
en smeltedigel av by,
tynne, svarte strekmenn, svakt opplyst
av lyset fra gatelyktene, det er noe
med det ukjente, alt det vi ikke kan se,
de stjernestille vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss
uten forstyrrelser,

hvis jeg bare kunne
finne ord, for denne stillheten, for hvordan
beskrive stillhet, kan den i det hele tatt beskrives,
ingen bevegelse, ingen lyd, hva er igjen
av en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover