Hun endre opp på baderoms gulvet, tårevåt og alene. Det var ikke meningen at det skulle skje. Jeg ville ikke gjøre dette mot henne. Men, jeg kunne jo heller ikke noe for det. Det er ikke min jobb å filtrere samtalen mellom to individer, jeg er bare budbringeren. Jeg bare får og gir det som er, og tenker ikke mer over det. Det er ikke meg å blande meg inn i samtalen mellom dem. Det er ikke opp til meg å bestemme hva som kan og ikke kan bli sakt. Det er meg de sender gjennom. Det er alltid sånn.
Jeg vet mer enn jeg skulle. Jeg vet hva han skrev, hva han visket ut, og hva som faktisk ble sendt. Det er jeg som står for at de faktisk blir sendt, og levert. Hva som skjer med deres følelser er ikke mitt ansvar. Jeg er bare en skjerm og noen knapper. Jeg er bare det lille mellomstoppet i samtalen. Jeg har lest meldingene og jeg har ringt. Det er alltid sånn.
Skriver…. Skriver
”det er en jente”
ånei, ikke gjør dette. Ikke nå. Hun har nettopp fått vite at bestevennen hennes har endt opp på haukeland igjen. Hun har nettopp kranglet med moren om hennes frihet. Jeg vet hva du skal skrive, og jeg vet at utfalle ikke vil være fint.
Skriver…. Skriver
”okei..”
Han klynger seg fast. Det gjør vondt langs sidene mine, og jeg vet at om han presser litt hardere, vil delene mine gå i alle retninger. Jeg vet du er redd, jeg skjønner. Jeg vet hva du skal si, og jeg skjønner.
skriver… skriver
”Jeg vet jeg har vært så fraværende, og det er fordi jeg.. jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.”
trekk pusten dypt nå, gutt.
”jeg har gjort noe galt med å sjonglere mellom dere to, og jeg vet jeg har krevd alt for mye av deg.. og jeg vet du ikke viste”
sendt
Hun trekker pusten. Hun viste at det ville komme. Hun har skjønt at det var noe som holdt han tilbake fra de timelange samtalene de hadde før. Og da snakker jeg tiiiiiiime lange. De erklærte deres kjærlighet til hverandre som om det var det eneste de kunne gjøre for å få puste.
Skriver… skriver
”det går fint”
det går ikke fint. Hun klunger seg til puten sin. Tårene triller, og hulkingen begynner i det at hun ser at han skriver igjen. Jeg vil ikke se, men jeg må. Jeg er budbringeren. Det er min jobb å la ordene komme frem. Selv om det smerter.
Skriver … skriver
”jeg er lei for det”
ja, han er det. Tårene presser på hos han og, men han vet det må gjøres. Han klarer ikke holde det tilbake mer. Hun fortjener bedre, skriver han, men han sender det ikke. Han tror hun vet det. Hun gjør ikke det. Akkurat nå klynger hun seg fast til vasken, prøver å holde seg oppreist. Prøver å få tak i noe som kan tørke vekk tårene og smerten.
Skriver… skriver
”det går fint”
hun ser ikke skjermen mer. Tårene tar over øynene hennes.
”jeg klarer ikke snakke mer nå. God natt”
Sendt
Han vet hun er såret, men hun sier jo at det går bra. Da må det vel gå bra. Hun legger seg ned på gulvet, håndkle klemt i hånden hennes.
slå av?
Hun sviper skjermen, og alt blir svart.