Natt til andre

av den 5. november 2014

Jeg teller pusten hans i timene jeg ikke får sove, i den tiden jeg har igjen med han før jeg må gå. Øyelokkene flagrer lett og utpusten blir dypere når han drømmer, og jeg retter på de ville hårstråene hans som vil alt annet enn å ligge på plass. Jeg glir fingrene langs hodebunnen, styrker over han, et spørsmål jeg alltid blir bedt. Han puster tyngre når jeg når nakken, og vrir seg lett i den smale sengen. Han har tullet seg inn i hele dynen, så jeg har kun luften til å omfavne meg. Men det går bra. Jeg trenger ingenting rundt meg for å holde varmen når jeg får varme nok fra ham. Han ligger der så uvitende om hvor langt ute av min dybde jeg er, og hvor lite det gjør meg. Jeg kunne ha vært forsvunnet, og fremdeles føle meg helt tilstede i hans nærvær.
Han snur på seg, mot meg, og jeg setter meg opp så hodet hans finner gropen i mellomlivet mitt, hvor han alltid legger seg når han er trøtt. Jeg fortsetter å la fingrene stryke over han, over hud og muskler og hår, og Gud som jeg elsker han.