Trodde du var min

av den 15. desember 2013

Smilet faller

Mitt-
ut av munnviken
en regnskur
blir til en liten
tåre
et kyss blir
til varm rødme
som du visket vekk

du strekker deg etter
mer
men jeg når ikke opp
det er for høyt

Skilsmisse

av den 17. november 2013

Det holder.

Stopp

”du ødela ekteskapet mitt. Jeg håper du er fornøyd”

langt ifra. Jeg sto ved deres side når dere ga deres løfter.

Jeg delte gleden med dere.

Og jeg deler sorgen.

Jeg er støtten i deres lille spill, dommeren som klarer å si ifra når nok er nok.

Og nå er det nok.

Stopp.

Skyld.

Skam.

Tap.

Tårer.

”det er din feil”

”Du ødela for meg”

hun hører ikke.

Jeg er støtten hos dere, slik at deres kanter ikke faller fra hverandre. Slik at dere ikke faller fra deres bunnede ringer.

Jeg lever i konstant inndragelse i et liv som ikke er mitt.

Stopp!

”Du ødela ekteskapet mitt. Jeg håper du er fornøyd”

Nei. Det er jeg ikke.

Og det var du som ødela det. Det var du som knuste det.

Det var du som bøyde dine egne løfter og din egen ring.

Det er din rett å gi de tilbake.