du går ved siden av meg, farmor

av den 26. oktober 2017

Jeg eksperimenterer mye med forskjellige former og oppsett i poesiens verden akkurat nå, siden vi har om poesi i Forfatterklassen, og i det siste har studert Nils-Øivind Haagenses fire diktsamlinger kalt «Adressebøkene.» Vi hadde besøk av ham i klassen i dag, og så langt har det resultert i nærmere ti sider med tekst tilsammen. Med andre ord var det et veldig inspirerende møte med ham, og med bøkene hans. Her kommer et lite utdrag av det jeg skrev etter timen, som en del av en ny, større idé til et potensielt prosjekt om familie, savn, minner og historie, men mest av alt, om farmor, og det hun betydde for meg i det lille jeg husker av henne:

du går ved siden av meg, farmor

og jeg tar hånden din, eller kanskje du tar min først, jeg er ikke sikker,
for jeg er fem år, høydeforskjellen mellom oss er stor,
jeg husker ikke hvor høy jeg var eller hvor høy du var,
bare at vi går nedover gata sammen utenfor blokka
der jeg vokste opp, og jeg husker akkurat det øyeblikket,
den samme drømmen jeg har igjen og igjen,
og jeg husker det så godt, for du sier det samme, alt skal bli bra,
jeg passer på deg, og jeg husker akkurat det
og glemmer det aldri, annenhver natt drømte jeg det samme,
hvordan vi gikk nedover gata, og vi gikk og gikk,
husker ikke hvor vi skulle, hva som var planen,
hva som var målet, bare at vi var sammen,
akkurat da, den gangen jeg var fem år gammel,
og den samme drømmen annenhver natt i flere år,
det samme stedet, den samme settingen,
de samme setningene, ordene jeg har så altfor lett
for å glemme, det skal bli bra, det skal bli bra,
for du passer på meg, og hver gang jeg tar på meg
den oransje kameen i tolv karat gull jeg arvet etter deg,
er det som om du er med meg, som om jeg har en liten bit
av deg, på meg, med meg, i meg, og noen ganger puster vi
i takt, synkronisert på samme sted,
bare et annet sted i verden, og jeg har gått nedover den samme gata
så mange ganger, gjenskapt drømmen i hodet mitt, og sett for meg
hvordan det ville vært å ta hånden din igjen,
som om jeg kunne kjenne den rynkete, varme huden mot min
glatte, nye barnehud, på nytt og på nytt, hvordan for første gang
aldri blir for første gang igjen, å skrive noe på et ark, og tro at
jeg kan skrive det samme igjen på et annet ark, å huske det,
akkurat sånn det var, det ordet, den setningen, den hendelsen,

når mitt hippocampus er en sort, lukket kamin,
der minnene mine har blitt plassert ute av rekkevidde;
åtte år av livet mitt; en mørk revne i hukommelsen,
den samme drømmen, det samme bruddstykket; vi stoppet aldri å gå,
og jeg tar det som et tegn, på at jeg skulle fortsette,
etter deg, uten deg, fra deg; tiden din; en caesura,
og jeg trakk pusten, og jeg crescenderte, og jeg crescenderer,

poco a poco

You’ll never get to sleep

av den 10. mai 2017

Her kommer et utkast til et dikt jeg skrev ned i den fine, grønne notatboka mi for nesten en måned siden, nærmere sagt 10. mai. Av en eller annen merkelig grunn kommer de fleste ideene, utkastene eller diktene mine på engelsk nå for tiden. Skal ikke se bortifra at jeg prøver å lage en norsk versjon snart, men for nå legger jeg ut dette:

You’ll never get to sleep,
your beating heart,
this city, a breathing beast,
never sleeping, never dying,
always changing:

What once was is not anymore, down the street
there was a pizza restaurant, now a burger take-out,
the little corner cafe has turned into a shop for e-cigarettes,
this city of mine, always changing,
new parkways, new parks,
new plants, new flowers,
old houses being teared down,
the past, our common (hi)story
ripped to pieces,
always tearing down
what we love the most, the stories of the past
turns into rubble and dust, everything in these walls,
all that once was, people that lived, whole lives,
in these old wood buildings
built by weary and old work-men’s hands,
one nail and rivet at a time,
wood on wood, planks carved out,

their handprints of the past
all over

Barna i Aleppo

av den 15. desember 2016

Jeg heter Ana, og er 12 år. Jeg sover ikke. Jeg klarer såvidt å puste. Brystet mitt snører seg sammen. Hjertet mitt banker i hundre kilometer i timen. Svetten pipler nedover pannen min. Håndflatene mine er klamme. Pappa, pappa, hvor er du? Alt jeg ser og kjenner er betong. Det er dørgende stille, bortsett fra noen få drypp. Jeg ligger kilt fast mellom de massive betongblokkene i ruinene. Den største, over brystet, kveler meg sakte. Hvert åndedrag, forgjeves. Støvet tørker meg ut, munnen og halsen min, som sandpapir. Bomberegnet fortsetter. Det runger i ruinene, de massive betongblokkene rister og beveger på seg, bygningsrester, stein og støv slynges rundt meg. Den øredøvende lyden gjaller i hodet. Kort stillhet. Nytt bombenedslag. Jeg er så tørr i øynene at jeg ikke engang klarer å gråte, så tett i brystet, at jeg ikke klarer å skrike. Nok en betongblokk faller ned, og det siste jeg tenker er at: Nå dør jeg, nå dør jeg, nå dør jeg. Før det blir svart.

Det drypper blod ned i bygningsmassene, de hvite betongblokkene blir rødflekkete. Knappenålsstillhet. Betongblokkene har sluttet å riste. Bombene har sluttet å falle. Ei lita og sped jente ligger mellom to betongblokker, øynene hennes er lukket, det svarte, langbølgede håret er klistret til ansiktet, halvparten av hodet er innsauset i blod.

Jeg sperrer opp øynene. Smerten skjærer igjennom hele kroppen som et prosjektil, men jeg får ikke beveget meg en millimeter. Jeg vil skrike, jeg vil gråte. Alt jeg vil er å komme meg vekk herfra. Kjære gud, hjelp meg. Hjelp meg. Hjelp meg, hjelp meg, tenker jeg, men ut kommer ikke en lyd. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ligget her, eller hvor lang tid jeg har igjen. Det er ingenting som tilsier om det er dag eller natt. Her nede er det helt mørkt.

Pusten forsvinner ut av den lille kroppen, hun blir blek, hjerteslagene saktner av og stopper opp. Hun rykker til, og blir borte. Et altfor kort liv er ubønnhørlig over. I ruinene graver en far desperat etter datteren med bare hendene, men kommer ingen vei. Oppløst i tårer gir han opp, kollapser og blir liggende i fosterstilling. Fra ham kommer det hule, maktesløse skrik, når han innser at det har gått altfor lang tid. Og at det ikke lengre er noe håp, om å finne datteren i live.

uten tittel

av den 11. juni 2016

Et dikt jeg jobber med, men som ikke er ferdig. Kunne gjerne tenkt meg tilbakemeldinger på dette utkastet.

jeg har glemt ansiktet ditt; svart skygge,
navnet, det eneste jeg husker,
tolv ganger september, tolv ganger høst,
tyst stemme, en stilnet vind

ansiktene visner, blomster
henger med hodet, begravd i snø,
frastjålet høsten, er du og snøen ett,
meitemarkene fjerner magien
ved mennesker; kjøtt og blod
degradert til støv

ansiktet ditt har forsvunnet
fra hukommelsen,

men du er ikke død
før jeg har glemt deg

helt

Utdrag (utkast)

av den 29. mars 2015

Jeg var nesten voksen, skulle flytte, men fikk ikke bilder fra barndommen. Bildene var gjemt i en skuff, i et skap, i et rom jeg ikke kom til. Jeg ble nektet bilder og minner. Jeg skulle ikke huske. Jeg skulle ikke få se bildene igjen, av det lille ansiktet til ei pike med brunt hår, smilehull og en sannhet i øynene om det som hendte. Det er noe med disse bildene jeg ikke vil glemme, samtidig er denne tida en tid jeg vil luke ut av hukommelsen min. Jeg husker moren min med fettet hår, leppestift utover halve kinnet, med en øl i hånda, og halvt liggende i sofaen, da hun ventet på meg etter skoletid.

Stua lukta piss og øl, gardinene var trukket for, og det var mørkt som i ett smug. Stua var et levehull for henne, et sted hun oppholdt seg om natta, og om dagen, en søppelplass for ølboksene hennes og noe jeg skulle kalle «hjem.» Jeg pleide å gå hjem fra skolen, gå en tur i byen eller hvor som helst, mens jeg fantaserte om de perfekte livene menneskene jeg møtte måtte ha. Jeg studerte ansiktene deres, rynkene og fyrene, smilene, de stive ansiktsuttrykkene, og prøvde å se for meg hvordan livene dere var. Jeg ønsket meg noe annet, hva som helst, bare noen kunne ta meg til seg, klemme meg og si «jeg er glad i deg.» Bry seg om meg, bare litt.

På skolen satt jeg ofte alene i en krok for meg selv, jeg maktet ikke å være sammen med de andre barna, de som smilte, de som var glade, de som hadde mor og far. Kvinnen som skulle være forelderen min, den jeg kunne kalle mor, var aldri det for meg. Faren min hadde flyktet fra en familie som gikk i oppløsning, jeg vet han ikke orket mer av moren min, og flere ganger hadde jeg sett med egne øyne hvordan han ble behandlet. Hvordan moren min under påvirkning av alkohol kunne gi ham så harde slag at blodet lagde blodflekker på veggene, på gulvet, på møblene. Blodspor fra faren min som aldri ville forsvinne. Blodflekkene på det hvite sofatrekket er alt jeg har av minner etter en far jeg ikke kunne redde. En far jeg så vidt husker ansiktet til.

Det var andre juledag, og jeg husker at faren min hadde vært forsvunnet i en uke. Jeg visste ikke hvor han var, eller hva som hadde hendt med ham. Det eneste jeg visste var at han den kvelden hadde jogga, slik han alltid gjorde, men denne gangen kom han ikke hjem. Jeg hadde løpt ut i mørket for å lete etter ham, jeg hadde løpt så langt og så lenge, at jeg hadde kjent en fysisk smerte i brystet, i lungene, i hjertet. Han kunne ikke bare forsvinne, han kunne ikke bare være borte. Han kunne ikke være borte.

Jeg ble sittende i en grøft langs veien den natta, og tårene rant nedover kinnene mine, til jeg nesten ikke hadde mer pust igjen. Jeg ville bare legge meg ned, og bli der, til noen fant meg. Hvis noen ville finne meg i det hele tatt. Jeg visste at moren min ikke ville registrere at jeg var borte. Hun ville ikke ofre meg en tanke, og akkurat da var det greit, selv om jeg innerst inne i brystet hadde en bankende smerte, et hull som ikke ville gro. En følelse som ikke ville forsvinne.

Jeg husker at jeg våknet i grøfta tidlig om morgenen. Klokka kunne ikke ha vært mer enn fire, og jeg kjente kulda i hvert eneste bein i kroppen. Det var først da det gikk opp for meg hvorfor jeg lå der i grøfta. Pappa var borte. Jeg visste ikke hvor han var, eller om han noensinne ville komme tilbake. Jeg begynte å gå uten å vite hvor jeg var på vei, men én ting visste jeg, og det var at jeg ikke ville komme hjem igjen. Da visste jeg ikke om noen ville finne meg. Jeg visste ikke hvor jeg var, og moren min ville ikke ringe politiet for å melde meg savnet. Hun var redd for at de skulle se hvordan vi levde. Jeg tror det hadde gått over en time, da den første bilen kjørte forbi. Bilen stoppa ikke, men jeg kunne se at kvinnen kikka overrasket på meg, der jeg gikk, og jeg kikka tilbake.

Ettersom tida gikk, kunne jeg telle flere og flere biler, men ingen stoppa, og jeg følte at ingen mennesker brydde seg. De hadde mer enn nok med sine egne liv, virka det som. Jeg mistet troa på verden, på at noen ville hjelpe meg, og selv om jeg gikk der helt alene, ville ingen stoppe og spørre hvorfor. Om bare én person hadde spurt hva som var galt. Men ingen gjorde det, og jeg hater dem for det. Jeg hater de menneskene, og jeg er sikker på at de hater meg også.

Lengten etter vår (utkast)

av den 23. mars 2015

Jeg står på togstasjonen i en koboltblå morgen
mens jeg venter på luftige kyss på høyrekinnet,
softis i hånden og å lytte til Chopins Nocturne
i sene sommernetter mens trosten nynner
lyse dur-toner mellom furutrærne i skogen
som bøyer seg i vinden, slik en skikkelig mann
med fiolinen i venstrehånden vil ta av seg hatten
og bukke til et applauderende publikum
etter Bachs gråtende fiolinkonsert i d-moll
står mannen igjen med blanke tårer
nedover kinnene, som fryser til is,
når han går ut i den kalde vinteren,
slik en kvinne som nettopp har mistet sitt barn
ville ha frosset til, lik en is-statue midt på gaten
eller som en Oscarstatuett i stolte hender
på Oscar-utdelingen i Hollywood

synger en kvinne sine siste mørke molltoner
før vårlyset kommer og invaderer betongbyene

slik bare våren kan